produsent-gudstjeneste

Ord påvirker oss på samme måte som for eksempel interiøret i kirken. Når du vokser opp med kirkebenker, da tror du at kirkebenker er normalen og et ideal. Du blir opplært til at normalen er:

  • man ikke skal snakke sammen når man samles
  • dine tanker teller ikke
  • kjærlighet er ikke viktig

Skikkene endres sakte i kirker. Over tid kan forandringen være stor. Hadde en pinsevenn fra 1950-tallet hoppet inn i en tidsmaskin og blitt med på en gudstjeneste nå i 2018, ville vedkommende ha fått sjokk av lydnivået. 

Hver lille endring har kanskje ingen stor debatt bak seg. Eller: Enkelte endringer blir debattert, men man godtar likevel endringen fordi det er snakk om kun én mindre endring hver gang. 

Til slutt har det vært så mange endringer at man må ta i bruk nye ord for best å forklare de nye skikkene og omgivelsene. Når en ny generasjon vokser opp, er de nye ordene blitt normalen. Dermed påvirker også de nye ordene menigheten, man tar det for gitt at «normalen» er slik det bør være.

Når det gjelder interiør og bygninger, er normalen i dag kirker, kirkebenker, altergjerde og så videre i tradisjonelle kirker. I pinsekirker har man ikke kirkeklokker, alter og prestedrakter, men lyskastere og kraftige høyttalere. De første kristne hadde ikke noe av dette, de møttes i hjemmene hvor de spiste middag sammen, det var normalen den gangen.

Når man bytter ut ord som følge av en utvikling som har pågått med små skritt over lang tid, da bekrefter og godtar man utviklingen med de nye ordene, samtidig blir en ny generasjon  opplært til at de nye skikkene er idealer i kirken.

Noen eksempler:

Ordet scene

I pinsekirkene hadde man på 1900-tallet en forhøyning på gulvet der hvor pastoren og koret sto. Denne forhøyningen ble kalt plattform, det var et ganske nøytralt ord selv om plattformen også ble forbundet med en viss autoritet.

Men da man innførte band, røykmaskiner, laserlys, lovsangsledere, dramagrupper, tryllekunstnere og julespill, da var det noen som begynte å kalle plattformen for scene, og så festet det ordet seg.

Forandringen fra plattform til scene skjedde i så små steg at man aldri diskuterte totalen. 

En ny generasjon har aldri hørt ordet plattform. Dermed har de lært at det er «normalt» at en kirke bygges omkring en scene

Ordet scene gir signaler om teater, konserter, stand-up, enveiskommunikasjon og så videre. Med ordet scene blir det også et visst forventningspress, man skal helst være proff når man skal opp på en scene. Det blir til at man siler hvem som får lov å være på scenen. Det er tross alt en scene, ikke sant? 

Ordet produsent

Når pinsevenner har gudstjeneste, er det nøye planlagt. Det sitter noen som styrer hvem som skal opp eller ned fra scenen og hva som skal vises på storskjermene, denne tjenesten kalles i noen kirker produsent

Også i Misjonskirken bruker man dette ordet, for eksempel her: «Ansvar for forberedelsene og gjennomføringen av gudstjenesten ligger nå hos produsentene, dersom det er spørsmål om program eller andre ting rettes de til vedkommende. Oversikt over produsenter finner en i detaljprogrammet.»

Slike ord påvirker. Man lærer at man produserer en gudstjeneste. Samme ord brukes når man for eksempel produserer TV-program. Til forsvar kan man si at medlemmene av kirken vet da godt at en gudstjeneste er noe ganske annet enn et TV-program. Jo da, men akkurat som interiør, skikker og omgivelser påvirker oss, kan også ord påvirke oss. 


Når man produserer noe, da driver man en fabrikk, noen produserer det andre skal forbruke. Man ser ikke lenger på hverandre først og fremst som venner som kan støtte hverandre gjensidig. Dette er en forenkling fra min side. Jeg hevder ikke at slike menigheter er blitt 100 prosent fabrikk med 0 prosent kjærlighet bare fordi man bruker dette ene ordet. 

Men jeg hevder at:

  • ordene avslører verdiene i kirkene
  • ordene påvirker nye generasjoner

Ordet produsent viser hvordan menigheten ser på seg selv. Menigheten tenker at den produserer gudstjenester. Ordet produsent påvirker også nye generasjoner som tror at det er normalt at menigheter skal produsere gudstjenester. 

I gamle dager brukte man ordet møteleder om den personen som bandt gudstjenesten sammen og som sa at nå skal x synge en sang og etterpå skal y holde en preken. Blant de første kristne var det neppe møteledere, men skal man først ha en slik tjeneste, gir ordet møteleder andre assosiasjoner enn ordet produsent. 

Ordet møteleder kan bety at man er ordstyrer der alle kan delta med impulsive eller forberedte innslag, som når en forening har årsmøte. Da har alle har lik talerett, møtelederen bare dirigerer trafikken. Riktignok har møteledere i kirkene utøvd ulik praksis, de fleste holdt seg ganske strengt til et program mens andre tillot innslag fra salen. Men ordet møteleder gir uansett andre signaler enn ordet produsent.

Ordet kirke

Blant pinsevenner brukte man tidligere ordet menighet om den gruppen som holder sammen. Nå kaller man seg kirke, det ordet har en annen betydning. Når den nye generasjonen vokser opp nå, har de lært at «normalen» er kirke. Starter den nye generasjonen med bibelstudier, blir den forvirret, for de første kristne hadde ikke kirker, selv om man har snikinnført ordet i stadig større grad i bibeloversettelsene.

Ordet streik
Ord som kirke, scene og produsent ville vært helt fremmed for Priska og Akvillas som vi kan lese om i Bibelen. Ikke nok med det. I Den norske kirke er for tiden  nok en gang trussel om streik

Fagforeningen for prestene skriver at Riksmegleren kobles inn 13. august, for det er brudd i forhandlingene. I skrivende stund er det uvisst om det blir streik. Men dette er ord som avslører verdiene i menighetene og som påvirker nye generasjoner. Fagforening? Streik? Riksmegler? Det skulle tatt seg ut hjemme hos Priska og Akvillas: «Beklager, men dere kan ikke komme hjem til oss neste uke. Vi streiker!» 

Eller hva med hjemme hos deg selv? Synes du det hadde vært greit om ektefellen din sa «Snakk med min advokat!» når det gjaldt planleggingen av neste ferie?

La oss si at dere faktisk hadde kommunisert via advokater om ferien og om hvem som skal rydde eller kjøre minstemann til fotballtrening, da ville barna ha vokst opp med det og trodd at det er helt normal og et fint ideal.

Ordet hovedpastor
De første kristne møttes i hjemmene. Vertene som åpnet sine hjem for samlinger, ble kalt pastorer – blant annet. Man hadde ingen kirker med mange aktiviteter og én pastor for hver virksomhet i kirken. Derfor var det heller ikke noe behov for en pastor over de andre pastorene. 

De første kristne sa derfor at Jesus er hovedpastor. Jesus kan jo være over alt som Den hellige ånd. Når det er mange pastorer som åpner sine hjem for mindre flokker av kristne, vil Jesus åpne sitt hjem for alle kristne. Det er ganske utrolig at man i dagens kirker har stjålet tittelen til Jesus. Det er som om man tilpasser teologien etter at man har organisert menigheten slik man organiserer bedrifter.

Hvilke bilde får nye generasjoner av Jesus når ordet hovedpastor er normalen i kirkene? Pastor betyr hyrde. I norske bibler står det at Jesus er den øverste hyrden, altså hovedpastor. Når nye generasjoner leser at Jesus er hovedpastor, og de selv har vokst opp med en hovedpastor i kirken, vil de tenke at Jesus aldri har tid til å snakke med dem og at Jesus på en utydelig og unnvikende måte sier at akkurat de ikke er bra nok til å være på scenen. De vil også tenke at Jesus er mest interessert i de ressurssterke som kan bidra i visjonene og at Jesus bruker minst mulig tid på de som er syke, deprimerte eller slitne.

Mange nye ord
Tidligere kalte pinsevenner sine samlinger for formiddagsmøte og kveldsmøte, man sa ikke gudstjeneste. Men med tiden tilpasset man seg andre kirker. Nå sier man gudstjeneste også blant pinsevenner. Og det som tidligere ble kalt lesebarn blant pinsevenner, heter nå konfirmanter. Det er ikke alle endringer av ord som betyr like mye. For eksempel ordet konfirmasjon ble utvannet da humanetikerne startet med sine konfirmasjoner. At pinsevenner arrangerer konfirmasjoner, er ikke et signal om at man går inn for barnedåp. 
Men da man byttet ut formiddagsmøte med gudstjeneste, lurer jeg på om noen i hele Pinsebevegelsen gadd å ta en teologisk sjekk. Det norske ordet gudstjeneste brukes kun to ganger i NT, ingen av gangene er pastor med i bildet…


Hvorfor ikke ordet publikum?
Pinsebevegelsens avis har brukt slike ord i sine overskrifter: ”Stjernespekket lederkonferanse”, ”Hovedtrekkplaster” og ”Superpredikant”. Man kaller en spade for en spade. Pastorene er stjerner, plattformen er en scene og fellesbygningen er en kirke.
Skal man følge denne logikken videre, bør menigheten kalles publikum. Jeg tenker ikke på kirkekonserter der man kaller gjestene for publikum. Jeg tenker heller ikke på stavkirker som holdes åpne for publikum = folk flest. Jeg tenker på selve menigheten.

Når du leser dette i 2018, tenker du kanskje at det er helt feil å kalle menigheten for publikum. Menigheten er da noe mer enn et publikum, ikke sant? Ja, helt enig. Men bare vent. Noen kommer til å begynne å bruke ordet, fordi de allerede er blitt opplært til at det heter scene og produsent. 

Etter at publikum er blitt et vanlig ord for menighet, fornyer man kanskje Bibelen? Da vil det ikke lenger stå: «Hils også menigheten som samles i hjemmet deres.»  Men det vil stå: «Hils også publikum som samles i hjemmet deres.» For det spiller ingen rolle hvilke ord vi bruker, ikke sant?