Ordene som avslører menighetens egentlige verdier

Ord påvirker oss på samme måte som for eksempel interiøret i kirken. Når du vokser opp med kirkebenker, da tror du at kirkebenker er normalen og et ideal. Du blir opplært til at normalen er:

• man ikke skal snakke sammen når man samles
• dine tanker teller ikke
• kjærlighet er ikke viktig

Skikkene endres sakte i kirker. Over tid kan forandringen være stor. Hadde en pinsevenn fra 1950-tallet hoppet inn i en tidsmaskin og blitt med på en gudstjeneste nå i 2018, ville vedkommende ha fått sjokk av lydnivået. 

Hver lille endring har kanskje ingen stor debatt bak seg. Eller: Enkelte endringer blir debattert, men man godtar likevel endringen fordi det er snakk om kun én mindre endring hver gang. 

Til slutt har det vært så mange endringer at man må ta i bruk nye ord for best å forklare de nye skikkene og omgivelsene. Når en ny generasjon vokser opp, er de nye ordene blitt normalen. Dermed påvirker også de nye ordene menigheten, man tar det for gitt at «normalen» er slik det bør være.

Når det gjelder interiør og bygninger, er normalen i dag kirker, kirkebenker, altergjerde og så videre i tradisjonelle kirker. I pinsekirker har man ikke kirkeklokker, alter og prestedrakter, men lyskastere og kraftige høyttalere. De første kristne hadde ikke noe av dette, de møttes i hjemmene hvor de spiste middag sammen, det var normalen den gangen.

Når man bytter ut ord som følge av en utvikling som har pågått med små skritt over lang tid, da bekrefter og godtar man utviklingen med de nye ordene, samtidig blir en ny generasjon  opplært til at de nye skikkene er idealer i kirken.

Noen eksempler:

Ordet scene

I pinsekirkene hadde man på 1900-tallet en forhøyning på gulvet der hvor pastoren og koret sto. Denne forhøyningen ble kalt plattform, det var et ganske nøytralt ord selv om plattformen også ble forbundet med en viss autoritet.

Men da man innførte band, røykmaskiner, laserlys, lovsangsledere, dramagrupper, tryllekunstnere og julespill, da var det noen som begynte å kalle plattformen for scene, og så festet det ordet seg.

Forandringen fra plattform til scene skjedde i så små steg at man aldri diskuterte totalen. 

En ny generasjon har aldri hørt ordet plattform. Dermed har de lært at det er «normalt» at en kirke bygges omkring en scene. 

Ordet scene gir signaler om teater, konserter, stand-up, enveiskommunikasjon og så videre. Med ordet scene blir det også et visst forventningspress, man skal helst være proff når man skal opp på en scene. Det blir til at man siler hvem som får lov å være på scenen. Det er tross alt en scene, ikke sant? 

Ordet produsent

Når pinsevenner har gudstjeneste, er det nøye planlagt. Det sitter noen som styrer hvem som skal opp eller ned fra scenen og hva som skal vises på storskjermene, denne tjenesten kalles i noen kirker produsent. 

Også i Misjonskirken bruker man dette ordet, for eksempel her: «Ansvar for forberedelsene og gjennomføringen av gudstjenesten ligger nå hos produsentene, dersom det er spørsmål om program eller andre ting rettes de til vedkommende. Oversikt over produsenter finner en i detaljprogrammet.»

Slike ord påvirker. Man lærer at man produserer en gudstjeneste. Samme ord brukes når man for eksempel produserer TV-program. Til forsvar kan man si at medlemmene av kirken vet da godt at en gudstjeneste er noe ganske annet enn et TV-program. Jo da, men akkurat som interiør, skikker og omgivelser påvirker oss, kan også ord påvirke oss. 

Når man produserer noe, da driver man en fabrikk, noen produserer det andre skal forbruke. Man ser ikke lenger på hverandre først og fremst som venner som kan støtte hverandre gjensidig. Dette er en forenkling fra min side. Jeg hevder ikke at slike menigheter er blitt 100 prosent fabrikk med 0 prosent kjærlighet bare fordi man bruker dette ene ordet. 

Men jeg hevder at:

• ordene avslører verdiene i kirkene
• ordene påvirker nye generasjoner

Ordet produsent viser hvordan menigheten ser på seg selv. Menigheten tenker at den produserer gudstjenester. Ordet produsent påvirker også nye generasjoner som tror at det er normalt at menigheter skal produsere gudstjenester. 

I gamle dager brukte man ordet møteleder om den personen som bandt gudstjenesten sammen og som sa at nå skal x synge en sang og etterpå skal y holde en preken. Blant de første kristne var det neppe møteledere, men skal man først ha en slik tjeneste, gir ordet møteleder andre assosiasjoner enn ordet produsent. 

Ordet møteleder kan bety at man er ordstyrer der alle kan delta med impulsive eller forberedte innslag, som når en forening har årsmøte. Da har alle har lik talerett, møtelederen bare dirigerer trafikken. Riktignok har møteledere i kirkene utøvd ulik praksis, de fleste holdt seg ganske strengt til et program mens andre tillot innslag fra salen. Men ordet møteleder gir uansett andre signaler enn ordet produsent.

Ordet kirke

Blant pinsevenner brukte man tidligere ordet menighet om den gruppen som holder sammen. Nå kaller man seg kirke, det ordet har en annen betydning. Når den nye generasjonen vokser opp nå, har de lært at «normalen» er kirke. Starter den nye generasjonen med bibelstudier, blir den forvirret, for de første kristne hadde ikke kirker, selv om man har snikinnført ordet i stadig større grad i bibeloversettelsene.

Ordet streik
Ord som kirke, scene og produsent ville vært helt fremmed for Priska og Akvillas som vi kan lese om i Bibelen. Ikke nok med det. I Den norske kirke er for tiden  nok en gang trussel om streik. 

Fagforeningen for prestene skriver at Riksmegleren kobles inn 13. august, for det er brudd i forhandlingene. I skrivende stund er det uvisst om det blir streik. Men dette er ord som avslører verdiene i menighetene og som påvirker nye generasjoner. Fagforening? Streik? Riksmegler? Det skulle tatt seg ut hjemme hos Priska og Akvillas: «Beklager, men dere kan ikke komme hjem til oss neste uke. Vi streiker!» 

Eller hva med hjemme hos deg selv? Synes du det hadde vært greit om ektefellen din sa «Snakk med min advokat!» når det gjaldt planleggingen av neste ferie?

La oss si at dere faktisk hadde kommunisert via advokater om ferien og om hvem som skal rydde eller kjøre minstemann til fotballtrening, da ville barna ha vokst opp med det og trodd at det er helt normal og et fint ideal.

Ordet hovedpastor
De første kristne møttes i hjemmene. Vertene som åpnet sine hjem for samlinger, ble kalt pastorer – blant annet. Man hadde ingen kirker med mange aktiviteter og én pastor for hver virksomhet i kirken. Derfor var det heller ikke noe behov for en pastor over de andre pastorene. 

De første kristne sa derfor at Jesus er hovedpastor. Jesus kan jo være over alt som Den hellige ånd. Når det er mange pastorer som åpner sine hjem for mindre flokker av kristne, vil Jesus åpne sitt hjem for alle kristne. Det er ganske utrolig at man i dagens kirker har stjålet tittelen til Jesus. Det er som om man tilpasser teologien etter at man har organisert menigheten slik man organiserer bedrifter.

Hvilke bilde får nye generasjoner av Jesus når ordet hovedpastor er normalen i kirkene? Pastor betyr hyrde. I norske bibler står det at Jesus er den øverste hyrden, altså hovedpastor. Når nye generasjoner leser at Jesus er hovedpastor, og de selv har vokst opp med en hovedpastor i kirken, vil de tenke at Jesus aldri har tid til å snakke med dem og at Jesus på en utydelig og unnvikende måte sier at akkurat de ikke er bra nok til å være på scenen. De vil også tenke at Jesus er mest interessert i de ressurssterke som kan bidra i visjonene og at Jesus bruker minst mulig tid på de som er syke, deprimerte eller slitne.

Mange nye ord
Tidligere kalte pinsevenner sine samlinger for formiddagsmøte og kveldsmøte, man sa ikke gudstjeneste. Men med tiden tilpasset man seg andre kirker. Nå sier man gudstjeneste også blant pinsevenner. Og det som tidligere ble kalt lesebarn blant pinsevenner, heter nå konfirmanter. Det er ikke alle endringer av ord som betyr like mye. For eksempel ordet konfirmasjon ble utvannet da humanetikerne startet med sine konfirmasjoner. At pinsevenner arrangerer konfirmasjoner, er ikke et signal om at man går inn for barnedåp. 
Men da man byttet ut formiddagsmøte med gudstjeneste, lurer jeg på om noen i hele Pinsebevegelsen gadd å ta en teologisk sjekk. Det norske ordet gudstjeneste brukes kun to ganger i NT, ingen av gangene er pastor med i bildet…

Hvorfor ikke ordet publikum?
Pinsebevegelsens avis har brukt slike ord i sine overskrifter: ”Stjernespekket lederkonferanse”, ”Hovedtrekkplaster” og ”Superpredikant”. Man kaller en spade for en spade. Pastorene er stjerner, plattformen er en scene og fellesbygningen er en kirke.
Skal man følge denne logikken videre, bør menigheten kalles publikum. Jeg tenker ikke på kirkekonserter der man kaller gjestene for publikum. Jeg tenker heller ikke på stavkirker som holdes åpne for publikum = folk flest. Jeg tenker på selve menigheten.

Når du leser dette i 2018, tenker du kanskje at det er helt feil å kalle menigheten for publikum. Menigheten er da noe mer enn et publikum, ikke sant? Ja, helt enig. Men bare vent. Noen kommer til å begynne å bruke ordet, fordi de allerede er blitt opplært til at det heter scene og produsent. 

Etter at publikum er blitt et vanlig ord for menighet, fornyer man kanskje Bibelen? Da vil det ikke lenger stå: «Hils også menigheten som samles i hjemmet deres.»  Men det vil stå: «Hils også publikum som samles i hjemmet deres.» For det spiller ingen rolle hvilke ord vi bruker, ikke sant?

Reklame

Kristendommens historie – årstall og hendelser

Kristendommens historie starter i Bibelen, men den delen er gjort kort i denne oversikten. Jeg har tatt med både positive og negative hendelser gjennom århundrene, både i verden og i Norge. Men kan diskutere hva som skal defineres som kristendom.

Årstall	Hva skjedde – i verden og i Norge?
1	Jesus blir født i Betlehem, et stykke utenfor Jerusalem. Årstallet kan diskuteres med noen år.
30	Jesus starter sitt virke. Han får elever, helbreder folk og refser den religiøse overklassen.
33	Jesus blir korsfestet og står opp igjen (påske), han drar til himmelen og sender sin hellige ånd (pinse). Peter holder en tale der han sier at Gud øser sin ånd over alle mennesker, enten de er kvinner, menn, gamle eller unge. 3000 blir døpt den dagen. De kristne fortsetter med samlinger i hjemmene, helbredelser og misjonering slik Jesus hadde vist dem. Noen drar helt til India i løpet av få år.
35	Paulus, en som jager kristne for å sette dem i fengsel, blir selv kristen.
44-95	Det nye testamentet skrives av flere forfattere over mange år, mange av tekstene er brev som Paulus sender til menigheter og enkeltpersoner.
100-tallet	Mange kristne blir drept av myndighetene fordi de nekter å følge statsreligionens ritualer som er å ofre til den romerske keiserens bilde i tempelet, som om han var en gud. Forfølgelsene varer til 300-tallet.
200-tallet	Tidlig på 200-tallet er det indikasjoner på at Origen bruker en liste med de 27 tekstene som NT består av i dag.
301	Armenia gjør kristendommen til statsreligion.
314	Albania tillater kristendommen.
313	Keiser Konstantin gjør kristendommen lovlig i Romerriket som  strekker seg rundt hele Middelhavet. I årene etter favoriserer romerne kristendommen og påvirker de kristne skikkene ved å innføre kirkebygninger.
324	Romerriket: I øst snakker man gresk. I vest snakker man latin. Keiser Konstantin flytter hovedstaden fra Roma i vest til Konstantinopel i øst. Konstantinopel ble tidligere kalt Bysants. I dag heter byen Istanbul, ligger i Tyrkia. Vikingene kalte byen Miklagard. Senere deler kristendommen seg etter disse linjen øst-vest.
325	Kirkemøte i Nikea lager trosbekjennelse for å vise avstand til arianismen. Og: Det første klosteret bygges i ørkenen.
300-tallet	Flere kirkemøter sier at det ellers er enighet om at de 27 tekstene i NT virkelig er fra de første misjonærene. Og: Jerome oversetter Bibelen til latin (Vulgata-bibelen).
380	Romerne bestemmer at kristendommen blir statsreligion.
381	Konstantinopel blir sete for den ortodokse kirkes overhode: patriarken.
391	Romerne bestemmer at kun kristendom er lovlig.
395	Augustin skriver tekster som påvirker mange kristne, det handler for eksempel om hvordan tolke Bibelen. Han legger til syv apokryfe bøker til Jeromes GT, noe protestantene senere mener ikke skal være en del av Bibelen.
451	Kirkemøte. Splittelse. De orientalsk-ortodokse kirkene (Afrika, Asia) godtar ikke kirkemøtets lære om at Jesus har to naturer, den menneskelige og den guddommelige, slik resten av de kristne har som lære.
476	Vestromerriket faller sammen. Østromerriket, med Konstantinopel, fortsetter.
537	Haga Sofia bygges som kirke i Konstantinopel.
500-tallet	Misjon i Skottland.
900-tallet	Kristendommen sprer seg i Norge. Enkelte historikere mener kristne kom til Norge allerede på 600-tallet. Og: Paven driver et palass nærmest som et horehus og tar bestikkelser for å utnevne biskoper. Han myrder folk og påkaller guden Jupiter for hjelp. Pave Johannes XII er et mørkt kapittel blant katolikkene. Kan man i det hele tatt kalle denne paven en katolikk?
988	Den russisk-ortodokse kirken opprettes.
1000	Olav Tryggvason bygger den første kirken i Norge.
1024	Katolsk kristendom blir statsreligion i Norge med Olav den hellige, kristendommen kommer inn i lovverket. Mange kirker bygges på gårdene til rike personer. Den rike personen eier kirkebygningen og ansetter selv en prest.
1054	De kristne i Vest-Europa og de kristne i Øst-Europa splittes i to organisasjoner: Katolikker og ortodokse. Uenigheten gjelder om Den hellige ånd utgår kun fra Faderen eller også fra Sønnen.
1080	Paven forbyr oversettelser av Bibelen på andre språk enn latin.
1095	Paven vil erobre Jerusalem med makt. Det første korstog.
1181	Kun paven kan bestemme hvem som skal være helgen, man får ikke bestemme dette lokalt.
1100-tallet	Den norske kongen Sigurd Jorsalfare, den siste vikingkongen, drar på korstog til Jerusalem. Han er innom Konstantinopel. Hjemme igjen innfører han tiende som er skatt folk må betale til Kirken. 30 klostre bygges i Norge. Munkene er godt utdannet fra Europa og hjelper norske konger med å skrive ned sagaer. Munkene dyrker også urter som kan brukes som medisin, de er som datidens leger å regne. I Europa har man lenge ment at kongen skal være Kirkens overhode. I Norge skiller Kirken seg fra kongen. De lokale private kirkene blir løsrevet fra kirkeeierne. Prester og biskoper får dermed høyere status. Det er 10 prosent skatt på all kornavling. Prestene får lønn av denne tienden.
1200-tallet	Kristenfilosofen Thomas Aquinas mener det må være en plass etter døden som er hverken himmel eller helvete, en mellomplass: Limbo. Der havner alle som ikke fikk høre evangeliet. Valdensere avviser de katolske ordningene og baserer sin tro kun på Bibelen.
1204	Korsfarere fra vest skal til Jerusalem, men de stanser i Konstantinopel i øst og plyndrer byen. Bruddet mellom katolikkene i vest og de ortodokse i øst blir enda større enn det var i 150 år tidligere i 1054. Konstantinopel er fremdeles hovedstaden i Romerriket som nå kun finnes i øst. Under korsfarernes styre i 60 år, krymper Romerriket. Grekerne, de ortodokse kristne, vinner så byen tilbake.
1350	Gjennom flere hundre år har rike nordmenn gitt eiendommer til Kirken, også i testamenter, i håp om å kjøpe seg inn i himmelen. Nå eier Kirken 40 prosent av all jord i Norge.
1380	John Wycliffe oversetter Bibelen til engelsk og protesterer mot tradisjonene i Kirken. Bibelen skal være for alle, ikke bare prestene, mener han.
1415	Kirkemøte vedtar at John Wycliffe er en kjetter (vranglærer).
1453	Romerriket består nå nesten bare av byen Konstantinopel og noen områder rundt. Tyrkiske muslimer erobrer byen, dreper innbyggere eller gjør dem til slaver. Romerriket er kommet til sin ende.
1456	Gutenberg trykker verdens første bok; Bibelen (katolikkenes Vulgata-bibel).
1478	Den spanske inkvisisjon startes av kongehuset i Spania og godkjennes av paven etter press. Rettsaker mot personer som myndighetene tror har løyet om at de har blitt kristne. Flere tusen blir henrettet.
1517	Luther protesterer mot katolsk tro, protestantismen oppstår. Alle kristne, ikke bare prestene, skal få lese Bibelen, mener Luther. Man blir frelst av tro alene, sier han. Luther oversetter også Bibelen til tysk. Teologiske prinsipper: Nåden alene gir frelse. Bibelen alene gir rett lære. Alle kristne er prest. En far kan gjerne døpe sitt barn hjemme, man trenger ingen prest til det. I kirken er det likevel greit at ikke alle er prester, for da blir det rot.
1500-tallet	Anabaptistene er en kristen bevegelse utenfor den etablerte kirke. Mener stat og kirke skal være adskilt og at hver menighet skal være selvstendig. Man skal være voksen før man blir døpt. Nekter å delta i krig.
1524	NT oversettes til dansk og kan dermed leses av nordmenn.
1525	William Tyndale oversetter Bibelen til engelsk.
1534	England bryter med katolikkene og lager sin egen kirke, teologisk lander de et sted mellom katolikker og protestanter. Den engelske kongen blir overhode for Den anglikanske kirke.
1536	Calvin starter kalvinismen og de reformerte kirkene. Lære: Gud har allerede bestemt hvem som skal bli frelst. Forbud mot bilder av Gud. Kirkene har ikke malerier. Om nattverden: Jesus er kun åndelig til stede, ikke fysisk til stede slik Luther, katolikkene og de ortodokse mener.
1537	Protestantismen blir statsreligion i Norge.
1540	Jesuittene (en type munker) godkjennes av paven.
1546	Katolikkene har møte imot protestantismen. Liturgien skal være lik i alle katolske kirker. Vulgata-bibelen skal være katolikkenes offisielle bibel.
1550	Hele Bibelen på dansk.
1560	Skottland forlater katolisismen og blir reformert. Beholder to sakramenter: Dåp og nattverd. Kun reformerte prester godtas. Teologien er inspirert av Calvin (fransk) og Knox (skotsk), blir til presbyterianisme. Har ikke biskoper, kun prester.
1567	London: Richard Fitz samler folk for å starte kirker som ikke er underlagt statskirken.
1581	Robert Brown starter en frikirke i Norwich.
1582	Nederland: The Congregational Church blir etablert.
1500-tallet	50.000 påståtte hekser blir brent.
1609	Baptister etablerer kirke i Amsterdam.
1611	Ny oversettelse av Bibelen til engelsk, kalles populært for King James Bible. Kongen bestemmer at det greske ordet ekklesia (forsamling) skal oversettes til kirke (church).
1620	102 forfulgte kristne reiser til Amerika med skipet Mayflower. De går inn for selvstendige menigheter (kongregationalisme).
1655	I Norge: Forbud mot at kristne holder gudstjenester som ikke er av luthersk kristendom (konventikkelplakaten).
1660	Den dansk-norske konge blir øverste leder for Kirken. Stat og Kirke blir blandet sammen. Prester kan være dommere.
1700-tallet	Protestantisk pietisme oppstår: Legger vekt på personlig tro, man kan ha kristne samlinger i hjemmene, kvinnene får viktigere oppgaver og man sier nei til alkohol, man er også ivrige etter å hjelpe fattige. Og: Metodismen oppstår, en kristen bevegelse utenfor de etablerte kirkeorganisasjonene. Og: Opplysningstiden svekker Kirkens autoritet, samtidig er det kristne som er ledende innen vitenskapen mellom 1400 og 1900, for eksempel: Kopernikus, Galilei, Kepler, Newton, Descartes, Boyle, Faraday, Maury, Joule, Maxwell, Kelvin og Heisenberg.
1721	Kristendom forbys i Kina.
1736	Konfirmasjon blir påbudt i Norge. Er du ikke konfirmert, kan du ikke gifte deg eller vitne i retten. Det er også vanskelig å få jobb uten å være konfirmert.
1739	I Norge innføres folkeskole, for folk skal kunne lese Bibelen, salmene og Luthers lille katekisme.
1791	Skille mellom stat og kirke i USA.
1800-tallet	Ulike kristne personer starter frie organisasjoner og kirkesamfunn som ikke er underlagt statskirken. I Norge starter Hans Nielsen Hauge en bevegelse som kalles haugianerne. Luthers tanke fra 1500-tallet var at alle kristne kan være prest. Men den norske lutherske kirken har for lengst strammet inn og er negativ til Hauge. I flere av de nye frie organisasjonene får kvinner full stemmerett og innpass i styre og stell lenge før det samme skjedde i politikken og samfunnet ellers. Fremdeles er det kun statskirken som har lov til å holde kristne møter. Haugianere blir arrestert. Hauge starter en rekke norske bedrifter. Og: Norges første sykepleier starter skole for sykepleiere. Dette blir til Lovisenberg sykehus som får et kristent verdigrunnlag. Skaffer seg røntgenapparat allerede i 1897.
1814	Norge får en grunnlov, der står det at kongen må være kristen (protestant/luthersk). Loven er negativ til munker og jøder.
1825	En gruppe kristne som ikke tilhører den norske statskirken, reiser til religiøs frihet i Amerika.
1845	Det blir lovlig å starte andre trossamfunn enn statskirken i Norge.
1865	Frelsesarmeen startes. De hjelper fattige. Slagord: «Suppe, såpe, frelse».
1870	Katolikkene sier at paven er ufeilbarlig i lærespørsmål.
1889	Norge: Ny skolelov. Sognepresten er ikke lenger den selvsagte formannen i skolestyret.
1895	Bibelen oversettes til nordsamisk.
1901	Pinsebevegelsen oppstår, man lager sine egne kirker. Lære: Kristne kan oppleve Gud gjennom Den hellige ånd og kan og bør delta mer i samlingene enn hva som er vanlig i de etablerte kirkene. Troen blir en mer personlig opplevelse.
1904	Selvstendig oversettelse av Bibelen til norsk. Tidligere kun justeringer av danske oversettelser.
1905	Baptistene organiserer seg.
1915	Første norske kvinnelige forstander («prest») utenfor statskirken (Gerda Karijord). Og: Det blir lov å være lærer i folkeskolen uten å tilhøre statskirken. Kristendomlærere måtte fremdeles tilhøre statskirken.
1918	Billy Graham født. Gjennom et langt liv er det mange millioner mennesker som er til stede når han preker.
1920	Menighetsråd innføres i Den norske kirke, noe som innebærer en viss demokratisering av menighetene.
1900-tallet	Kommunisme i Øst-Europa, Russland og Kina forbyr kristendommen. Tusenvis av kristne blir drept. Alle kristne misjonærer må forlate Kina – bibler blir brent og alle kirker stengt. Fra 1976 er kristendommen delvis tillatt i Kina.
1947	Det lutherske verdensforbund (LVF) blir stiftet.
1948	Kirkenes Verdensråd etableres.
1950	Paven erklærer at Maria (moren til Jesus) ikke døde, men ble tatt direkte opp til himmelen.
1958	En kristen kirke blir startet i Korea, den vokser til 830.000 medlemmer i løpet av cirka 50 år og heter «Yoido Full Gospel Church».
1961	Første norske kvinnelige prest i statskirken (Ingrid Bjerkås).
1965	Katolikkene fornyer seg. Det er ikke lenger kun prestene som skal være aktive i messen (samlingene). Språket skal ikke være på latin, men på det språket der kirken ligger. Alle bør lese Bibelen, ikke bare prestene. Man skal være mer åpen overfor kristne som ikke er katolikker.
1967	Reinhard Bonnke starter misjonering i Afrika. Flere millioner mennesker blir kristne gjennom de neste tiårene.
1969	Norge: Kristendomslærere behøver ikke lenger tilhøre statskirken.
1970-tallet	Kristendommen sprer seg spesielt i Sør-Amerika, Afrika og Asia. TV-predikanter i USA blir vanlig. Herlighetsteologi sprer seg i en del frikirker. Den sier at når du tror på Jesus, så blir du rik og får fremgang og du slutter å være syk. Teologien har røtter helt tilbake til starten av århundret.
1980-2000	Scenekirker oppstår. Man har band og lyskastere på en scene inne i kirken. Megakirker oppstår. Kan ha 10.000-30.000 besøkende hver uke. Er gjerne styrt av én mann med et rådgivende styre. Samtidig begynner en del kristne å forlate kirker for heller å møtes i hjemmene slik de første kristne gjorde.
2012	Norge har ikke lenger en statsreligion. Det er heller ikke lenger regjeringen som bestemmer hvem som skal være biskoper i Den norske kirke (statskirken). Kongen er ikke lenger den øverste leder av Den norske kirke.
2014	Staten og Den norske kirke skiller delvis lag i ny grunnlov i Norge. Fremdeles må kongen tilhøre den evangelisk-lutherske religion.
2015	Norge: Regjeringen bestemmer at omkring halvparten av religionstimene i skolen skal handle om kristendom.
2016	Paven (katolikkene) og patriarken for Den russisk-ortodokse kirken (den største ortodokse gruppen) møtes for første gang på 1000 år, med ønske om bedre samarbeid.
2017	Den norske kirke har ikke lenger staten som sin arbeidsgiver. Kirken blir et selvstendig rettssubjekt. Likevel er ikke stat og Kirke helt delt, mange kommuner eier kirkebygninger og kirkegårder, og en del mindre lover handler om Den norske kirke, for eksempel at overskuddet fra Opplysningsvesenets fond skal gå til Den norske kirke. Og: Første homofile par gifter seg i Den norske kirke. Og: Paven sier at gifte menn kanskje skal få lov til å bli prester, der det er prestemangel.

Oversikten kan bli bedre, kom gjerne med forslag.

Man kan diskutere hva som skal defineres som kristendom. Er det snakk om kun det kristne gjør som er i overenstemmelse med læren til Jesus? Eller gjelder det alt kristne gjør uansett? Eller er det snakk om også alt som gjøres av ikke-kristne som hekter på en kristen merkelapp av strategiske grunner?

Ifølge Jesus skal man elske Gud og sin neste. Mange kristne har levd ut, eller lever ut, disse idealene. Men det vises ikke i oversikten. Det meste av det kristne livet er for smått til å bli registrert av historikere, i sum er det likevel veldig mye. Det er neppe noen som har tall på hvor mange sykehus og barnehjem som kristne har bygget over alt i verden.

I går, dagen før palmesøndag, spiste Jesus middag hjemme hos en syk mann.

Stikkord

Palmesøndag, Påske

I går, for omkring 2000 år siden, spiste Jesus middag med en mann som var kronisk syk, han var spedalsk. I dag er det nemlig palmesøndag.

Den syke mannen hadde invitert Jesus og noen venner til middag. En venninne av Jesus salvet hodet og føttene til Jesus med en kostbar salve. Salver brukte man både til konger og til døde. De andre vennene syntes det var sløseri med den dyre salven og begynte å kjefte på damen, men Jesus svarte at hun hadde spart på salven til hans begravelse. Vennene fikk dermed et hint om hva som lå foran – under en uke senere døde Jesus på korset.

Folk fikk høre at Jesus var til middag i landsbyen, svært mange tok derfor turen bort, kvelden med folkemengden i landsbyen omtales som en fest.

Dagen etter dro Jesus til Jerusalem ridende på et esel. De som hadde vært på fest dagen før med Jesus, la palmegreiner i gatene foran ham – derav uttrykket palmesøndag.

I gamle tekster var det varslet at en konge skulle komme ridende på et esel. Det er også mange andre gamle profetier som blir oppfylt i påskeuken med Jesus. Hans nærmeste venner forsto ikke sammenhengen på palmesøndagen, det var først etter at Jesus selv hadde stått opp igjen fra døden at de forsto mer av de gamle tekstene og alt som stemte.

På palmesøndagen sammenlignet Jesus seg med et hvetekorn som må dø for at det skal bli vekst og gi nye hvetekorn.

Les om palmesøndag i en nettbibel

• Evangeliet etter Johannes, kapittel 12 og utover
• Evangeliet etter Matteus, kapittel 26:6 og utover
• Evangeliet etter Markus, kapittel 14:3 og utover

Damen som helte begravelsesolje over Jesus, hadde på et vis forstått mer enn de andre disiplene. Jesus sa om henne: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.

Leser du bibeltekstene, finner du ut hva hun het.

Kirkesatire kan være til hjelp

Stikkord

Humor, Kirkesatire

«Kirke tilbyr medlemmene å reservere de beste setene før gudstjenesten.»

Vitser og satire som handler om kirkens indre liv kan sette fingeren på forhold som bør endres. På nettstedet The Babylon Bee finner du kirkehumor i form av satiriske liksomnyheter. Utgangspunktet er som regel typiske amerikanske kirker og kulturen som finnes der. Slike kirker kan kalles scenekirker, for tyngdepunktet i kirkens aktiviteter ligger på scenen inne i kirken. Det er scenen som har høyest status og som ledelsen prioriterer. Også i Norge finnes mange scenekirker.

På scenen har man gjerne et band som spiller kristelige sanger. Volumet kan være veldig høyt. Det hele støttes av lysshow og røykmaskiner. Eldre personer orker ikke å være på gudstjeneste, for det smeller i høreapparatene, bassen dunker ubehagelig i brystkassen og man blir svimmel av laserlysene. Jeg har til og med hørt ungdommer klage over lydstyrken.

Den satiriske nyheten blir da: «Guds kraft fikk trommeslager til å spille med akseptabel styrke.»

Liksomnyhetene skrives av en kristen mann som heter Adam Ford. Jeg håper kirkene kan bruke hans satire til å tenke gjennom hvilke skikker som bør endres.

Etter bandet kommer gjerne pastoren på scenen, han holder en engasjert preken. Nettstedet forteller at undersøkelser viser at det lønner seg for pastoren å skrive prekenen natten før. Her er det sikkert mange travle pastorer som kjenner seg igjen. Selv om nyheten altså bare er tull.

Men man må spørre: Hvorfor er pastoren så travel? Hva bruker han tiden på? Bør kirkens holdninger og ordninger endres?

Pastorer har ingen lett jobb i dagens moderne kirker, hvert medlem har ulike ønsker for hva som skal skje på scenen og i kirken ellers. Pastorer kan derfor få lange klagebrev, også dette blir til en artikkel på The Babylon Bee.

Er man ikke kjent med kulturen i slike kirker, kan det være enkelte satiriske poenger man ikke forstår, men det meste blir forklart indirekte.

Er du dypt engasjert i scenekirker, er det ikke lett å se kirken fra utsiden. Satiren kan være til hjelp.

«Worship Bassist’s Highly Technical Riff Goes Completely Unnoticed» er en av de mange liksomnyhetene. Bassisten i bandet, eller lovsangsteamet som det gjerne også kalles, ble skuffet da ingen la merke til hans innøvde ferdigheter, sier artikkelen. Mellom linjene gir Adam Ford et spark til kirkene når det gjelder hvilke verdier de har. Er det en «se på meg»-kultur? Bør det heller være en «kan jeg hjelpe deg»-kultur?

I noen kirker sitter medlemmene etter ulike slekter i benkeradene. Onkel Jon har sin faste plass tre seter inn på høyre side i den fjerde raden. Og ved siden av der sitter bestemor Marte. Og så videre. Enkelte medlemmer kan bli ganske så forvirret hvis en  fremmed gjest har satt seg på den plassen som medlemmet anser å ha opparbeidet hevd på.

Når satiren går ut på at det er anledning til å reservere de beste sitteplassene, er det faktisk ikke en helt utenkelig idé, for man tar inngangsbilletter til konserter i kirkene, og for eksempel pinsevennenes egen avis er positiv til markedskrefter i kirkene, så hvorfor ikke tjene noen ekstra kroner på hvert sete i gudstjenestene?

I mange kirker er det viktig å pynte seg med dress og slips når det gudstjeneste, hele menigheten må helt gå i pene klær. Det er gjerne pastoren som står bak en slik kultur, han oppfordrer menigheten til å kle seg opp, det hele underbygges kanskje av noen bibelvers tatt ut av sin sammenheng.

Denne kulturen, der pastoren står i skreddersydd dress når han preker, og der man er opptatt av det ytre, blir til den sarkastiske nyheten om at arkeologer har funnet dressen som Jesus brukte da han prekte.

I kirker har man gjerne krukker, e-postadresser eller telefonnumre hvor man kan melde inn temaer som man ønsker at resten av kirken skal be over. Ofte er det snakk om anonyme bønnelapper fordi folk ønsker ikke fortelle alle i menigheten at de trenger hjelp til å få slutt på kranglingen i ekteskapet, eller noe slikt. Oi, oi, men dette er jo uansett en stor kilde til rykter og sladder, tenker en dame som melder seg til tjeneste i bønnegruppa.

En del av de satiriske nyhetene gjelder ikke scenekirker spesielt, men gjelder dårlige verdier generelt. Man behøver jo ikke tilhøre en scenekirke for å benytte en bønnegruppe til å spre sladder.

Satire kan treffe veldig bra, den kan treffe så bra at man blir sur og sint. Min oppfordring er at man bruker satiren til å tenke gjennom om man bør endre verdier, organisering, rutiner og tankesett.

Kristne har Bibelen hvor det står hvordan de første kristne holdt samlinger. Hvor mye bør dagens kristne la seg inspirere av de første kristne? Må vi gå i sandaler for å være sikker på å ha funnet de opprinnelige kristne verdiene? Hvilke av de opprinnelige verdiene blir i dag overkjørt av moderne ideer, løsninger og kultur? Er det greit at kristne finner nye løsninger? Hvilke løsninger er ikke akseptable? Hvorfor er de i tilfelle ikke akseptable? Hvor henter man argumenter fra?

Når pastoren preker på scenen, og han er inne i et viktig parti, hender det at gitaristen forsiktig lager toner på gitaren. Adam Ford får beskrevet de moderne kirkene med denne liksomnyheten: «Nå er det bekreftet. Gitarist klimpret under Peters pinsetale.»

Adam Ford peker her på de første kristne. Hva kan kristne i dag lære av dem?

De første kristne – ny bok av Sjur Jansen

Stikkord

Bok, De første kristne

De første kristne møttes som venner rundt middagsbordet i hjemmene, de hadde hverken prester, kirker eller religiøst hierarki. Kvinner kunne ha alle slags tjenester.

Så kom keiser Konstantin med pompøse kirker på 300-tallet, delvis inspirert av hedenske skikker.

Boken «De første kristne» forklarer hva som var de originale retningslinjene for kristne samlinger.

I tillegg kan du lese mange historier fra de første århundrene. Les blant annet om tapre martyrer, stormannsgale biskoper, nattverdens røtter og mye annet.

Jesus sendte ut over 70 disipler, senere bidro stadig nye kristne i misjon, for eksempel Timoteus kalles apostel i Bibelen uten at han var en av de tolv apostlene. Hva med Junia som Paulus nevner i Bibelen, var også hun en misjonær, altså en apostel? Det finnes flere poenger som taler for det.

Boken starter omkring 100 år før Jesus ble født. Der finner man Herodes-slekten som blir som en motpol til de første kristne i flere generasjoner. Men hvem er hvem av alle Herodes-kongene? Se grafikk som viser hvilken tilknytning hver konge har til de kristne.

Boken finnes både som e-bok (119 kr) og som papirbok (199 kr inkl porto). Bestill ved å sende e-post til sjur@byggemennesker.no eller gå til denne bestillingssiden. E-boken kan også bestilles i ekstern nettbutikk her.

Eksempler fra boken:

 

 

 

Ordet preken fins ikke i Bibelen, så hvorfor preker man i kirkene?

En biskop i Den nordisk-katolske kirke har bestemt seg for å preke vanligvis i bare fem minutter, forteller Vårt Land i dag. Det er uvanlig at prekener er så korte i tradisjonelle kirker. Selv er jeg vokst opp med lange prekener i frikirker. Men vent nå litt, står det egentlig noe om prekener i Bibelen?

Nei, ordet preken fins ikke, så det oppsiktsvekkende burde ikke være at prekenen til denne biskopen er kort. Det oppsiktvekkende burde være at man i det hele tatt har prekener i kirker i dag.

Ord som ligner på preken, er forkynnelse, oppmuntringer og undervisning. De to siste hører med når kristne samles, slik jeg leser NT. Forkynnelse derimot, er i NT rettet mot folk som ikke er kristne, man kan like gjerne si evangelisering, for ordene henger ofte sammen slik: forkynne evangeliet.

Når det gjelder undervisning, så sier NT at  det er noe hele menigheten har ansvar for.

NT maler altså et helt annet bilde enn en prest/pastor som holder prekener til folk som allerede er kristne. Spørreundersøkelsen som Vårt land har i artikkelen, er dermed ganske misvisende. Avisen spør hvor lang en preken skal være. Du kan velge mellom åtte muligheter, fra to minutter til en time. Men du kan ikke velge å svare at det ikke skal være noen prekener.

Dette ligner på spørsmål som «Når sluttet du å slå din kone? En dag siden? Eller ett år siden?»

Har Pinsebevegelsen forlatt «Skriften alene»?

Forleden dag fikk også pinsevenner en slags trosbekjennelse, kalt trosgrunnlag. Det vil si, ikke pinsevenner generelt i verden fikk dette, men de av dem som tilhører den norske organiserte Pinsebevegelsen. Saken ble omtalt i avisen Vårt Land.

Blant pinsevenner og mange andre er det vanlig å si «Skriften alene». Med det mener man at kirkehistorien, eller det som gjerne kalles Tradisjonen som inneholder pave, prestedrakter, helgener og lignende, må legges bort som rettesnor.

Heller ikke bøker eller gamle prekener fra pinsepastorer eller Luther kan brukes som autoritet for tro og lære. Ja, til og med gamle trosbekjennelser har ingen verdi i uttrykket «Skriften alene», for gamle trosbekjennelser stammer fra Tradisjonen.

Det betyr ikke at man er uenig i de gamle trosbekjennelsene eller mye av det som er sagt i tidligere prekener. Men det betyr at de ikke kan brukes som autoritet i teologiske diskusjoner.

Enkelte forsøker å lage en hybrid. Men logikken bryter sammen hvis man sier både «Skriften alene» og «Skriften står i en særstilling» samtidig. Man må velge en av påstandene.

Er «Skriften alene» nå skjøvet ut av Pinsebevegelsen?

Det ferske trosgrunnlaget til Pinsebevegelsen starter med å etablere Bibelen som Guds ord. Tredje setning sier så at Bibelen er øverste autoritet. Da lurer jeg på hva eller hvem som er autoritet nummer to, er det pastoren, evangelistene, Pinsebevegelsen, Den hellige ånd, andre kristne, norsk lov, Lederrådets leder, pinseskolene, menighetsmøtet, eldsterådet, regionlederne, Barratts gamle bøker, LED-samlingen eller teksten i trosgrunnlaget? Man burde ha gitt et hint om dette i teksten.

Ved å si «Bibelen er øverste autoritet», sier Pinsebevegelsen egentlig i sitt trosgrunnlag at «Skriften står i en særstilling». For hvis Bibelen står øverst, må det nødvendigvis finnes  andre autoriteter lenger ned.

Da trosgrunnlaget skulle vedtas, var det grovt sett kun ledere som var invitert. Satt alle og tenkte: «Ja, Bibelen er øverst, deretter kommer jeg og de andre lederne som nummer to»?

Problemet er i tilfelle at lederne er litt uenige, hvordan kan de da være autoritet nr to alle sammen?

Jeg har noen spørsmål til Pinsebevegelsen:

• Hva betyr uttrykket «Bibelen er øverste autoritet»?
• Er «Skriften alene» forlatt som prinsipp?
• Hvem/hva er i tilfelle autoritet nr 2?
• Hvor i autoritetshierarkiet er i tilfelle det allmenne prestedømme plassert?

(Samme blogginnlegg fins også på den andre bloggen min: Bygge Mennesker.)

En pastor ble innsatt som konge i en menighet. Er du negativ til det, bør du også være mot innsettelse av hovedpastor.

 

En pastor for en stor kirke i USA ble forleden innsatt som konge i menigheten, forteller avisen Vårt Land. Man brukte en seremoni som forsøksvis skulle ligne på kongeinnsettelser blant jøder for flere tusen år siden. Han ble omkranset av bibeltekster som var på gammeldags rulll, han fikk et bønnesjal over skulderen, og han ble løftet opp i en stol og ble båret rundt på scenen.

Film av dette lå på Youtube, men er blitt stanset pga rettighetsspørsmål. Men hva er egentlig forskjellen på denne innsettelsen og innsettelser i andre kirkesamfunn? Hvorfor er folk så kritiske?

Har man ikke like mye symbolbruk også i andre kirker? Får ikke vanligvis presten og biskopen en fin kappe eller noe fint å holde i? Blir ikke den som innsettes en leder i menigheten? Får ikke lederen en rekke med religiøse monopoler? Skal ikke innsettelsen bety at lederen skal være autoriteten? Blir ikke lederen plassert på den fineste plassen inne i kirken, den plassen der alle benkene er siktet inn mot og der scenelyset setter ham over alle andre? Får ikke lederen lønn av kirken? Synger ikke menigheten en sang etter innsettelsen? Bruker man ikke en liturgi?

Og hva er egentlig galt med ordet konge? Du sier kanskje at det er jo navnet på Jesus i Bibelen, og det kan ikke kristne bruke om seg selv. Men bruker ikke for eksempel pinsevenner tittelen hovedpastor, et ord som kun brukes om Jesus i Bibelen?

Hvis du synes filmen og kongeseremonien er frastøtende, så tenk gjennom hva som er likt eller hva som skiller den fra det kirkesamfunnet du selv tilhører.Hvis du derimot mener filmen er et fint eksempel på menighetsliv, så fortell gjerne hvor i NT du finner en slik kultur.

Selv går jeg inn for ikke-hierarki blant kristne, jeg ønsker å bidra til at det allmenne prestedømme frigjøres. Dessverre er det mange kristne som har organisert seg hierarkisk.

Et av argumentene for hierarki er at da hindrer man at flokken blir en sekt. Men gang på gang ser man at sektene har en leder, og flokken som følger etter er gjerne stor.

Det sunneste og tryggeste er ikke-hierarki. I NT ser man at dialog brukes mye. Og Paulus oppfordrer hele menigheten til å være teologisk sikkerhetsnett.

Men i de fleste kristne grupperinger i dag går man inn for hierarkisk lederskap, og man bruker innsettelsesseremonier der man gjerne fjerner seg fra Bibelen og setter biskop over prest eller bruker fine titler som hovedpastor. Hierarkister bør derfor veie sine argumenter når de kritiserer denne amerikanske kongepastoren.

Les også:


Katolikkene bruker biskopdrakter som får en til å tenke på konger.

Pinsepastor har storkonge som forbilde.

Skaper TV-overføringer optimale rammer for kristne samlinger?

En prest vil ikke preke fordi det er uenighet om gudstjenestene skal overføres på TV til aldershjemmet i bygda, skriver avisen Vårt Land i dag. Det går an å være enig eller ikke i den saken. Men det er noe annet jeg bet meg merke i. Presten som heter Åshild Brenne argumenterer med at uten TV vil det være lettere for menigheten å delta. Presten forklarer til avisen hvorfor hun er mot TV-overføring:

– Det er ikke i pakt med mitt syn på formidling. Jeg skal formidle et nærvær og en tilstedeværelse. Jeg er opptatt av dynamikken mellom menighet og prest, av menighetens deltakelse i gudstjenesten og av de indre bildene som skapes i dette rommet. 

Menighetens deltagelse? Tja, til en viss grad deltar menigheten når den synger en salme. Men den deltar i langt mindre grad enn presten som får lov til å komme med sine egne tanker. Det er til og med kanskje presten som har bestemt hvilke salmer som skal synges, derfor er menighetens deltagelse svært liten i forhold til hva den kunne vært med andre rammer.

Avisen spør hva Stein Erik Vetland i Datatilsynet mener om saken. Han forteller hva han tidligere svarte da en gudstjeneste skulle holdes på et aldershjem og TV-overføres til andre avdelinger:

– Da ga jeg beskjed om at filmkameraet bør være rettet mot dem som deltar, ikke mot folk som sitter i salen. De som deltar må selvfølgelig være orientert.

Her ser man en helt annen definisjon av ordet deltagelse. Datatilsynet mener at de som sitter i salen, deltar ikke. Det er de fremme på scenen som deltar. Vel, det var i alle fall slik Vetland ordla seg i farten, og slik mange andre vil definere ordet deltagelse.

 

Det blir som å spørre «Deltok du i landskampen i går?» Er du fotballspiller på landslaget, vil du svare ja. Men hvis du satt på tribunen og sang, deltok du da i kampen? 

 

Til og med kirkeministeren har engasjert seg i saken og mener presten har tatt feil beslutning.

 

Stakkars prest som har så mange mot seg. Jeg er enig i prinsippet som presten legger frem, nemlig at det er lettere for menigheten å delta når samlingen ikke blir filmet. Men argumentet blir hult når Kirken normalt ikke lar folk delta på linje med presten uansett om kameraene er slått på eller ikke. Men det kan jo være at denne presten ikke følger vanlig tradisjon her og lar menigheten faktisk delta med kommentarer, prekener og ulike innslag som ikke er styrt og silt av presten.

 

Kirkeministeren mener gudstjenester er offentlige, derfor kan man like gjerne overføre dem på TV. Men går man til de første kristne, ser man at de holdt samlinger i hjemmene, samlingene var ikke offentlige. Riktignok kommer Paulus med et eksempel der en person som ikke kjenner menigheten, stikker hodet inn døra. Så et visst slingringsmonn må vi ha i hvordan vi definerer de første kristne samlingene: offentlige eller private.

 

Men selv om det er et visst slingringsmonn, må vi uansett se på de oppfordringene som NT gir om samlingene og hvordan de første kristne skulle være overfor hverandre. Når vi har sjekket disse oppfordringene, så kan vi tenke over om de passer til TV-overføringer. Jeg synes de ikke passer til TV. Folk vil begynne sceneformidling fordi de har et publikum, de vil slutte å ta vare på hverandre og rettlede hverandre slik NT oppfordrer til. Det passer seg ikke å personlig rettlede et annet menneske når samtalen skal overføres til et stort publikum. De som samtaler, vil holde tilbake slik at samtalen ikke oppnår hensikten.

 

I en hjemmesamling, slik de første kristne var samlet, er det mulig å legge frem temaer som gjelder personlige forhold, hvis man vil. Folk vil vegre seg for å gjøre noe lignende på TV. De første kristne hadde måltidssamlinger, der var det naturlig plass og rammer til å lytte til hverandre og støtte hverandre.

 

Men hva med de på aldershjemmet da? Hvis de ikke var blitt opplært gjennom et langt liv til å være benkeslitere, ville de ha holdt samlinger selv på aldershjemmet og ikke vært avhengig av å se TV-oveføring fra en annen samling. Er de for slitne til å ta slike initiativ, kan folk som er kristne besøke dem og holde samlinger, eller de kan bli hentet fra aldershjemmet til hjemmesamlinger.

 

Jeg sier ikke dermed nei til kristelige TV-programmer. Men jeg sier at denne presten har prinsipelt rett. Man må skille mellom kristne samlinger og TV-programmer om kristen tro.

 

Mitt poeng er å drøfte hva deltagelse betyr. Jeg skrev om deltagelse også for noen dager siden, øverste leder i Den norske kirke ønsker mer deltagelse fra menighetsmedlemmene. Hvis man virkelig ønsker det, har jeg to stikkord på veien: Hjemmesamlinger og ikke-hierarki.

 

PS: I NT står det noen få ganger om gudstjeneste, det var for eksempel å hjelpe fattige, noe man for så vidt kan gjøre både privat og offentlig. Men så langt jeg kan se, så bruker ikke NT ordet gudstjeneste om samlingene som de første kristne hadde. 

Sjekk gresken selv på nettet

Stikkord

Bibelen

I Sandnes sto folk i kø i natt for å kjøpe den nye norske oversettelsen av Bibelen. Vårt Land viser en anmeldelse i dag. Jeg vil bare minne om at denne oversettelsen ikke er den eneste som er på norsk. En annen oversettelse heter Bibelen Guds ord.

Selv besøker jeg gjerne greske nettbibler for å sjekke hvilke ord som er brukt før man oversatte til norsk, eller for å sjekke hva ulike engelske oversettelser bruker av ord. Her er to slike nettbibler:

• Bluletterbible
• Searchgodsword

I slike nettbibler kan man også se forklaring til greske ord. Et eksempel: Når man i norske bibler gjerne skriver at de første kristne var samlet i «øvre sal», så mister man et poeng som ligger i det greske ordet, nemlig at øvre sal var kvinnenes rom i vanlige bolighus.

Enkelte ganger når bibelleksikon skal forklare ord, tar de utgangspunkt i dagens kirkeordning og ikke i hvordan opplegget var blant de første kristne. Andre ganger viser bibelleksikon kun to-tre ordbetydninger, når det er fem-seks å velge blant. Derfor bør man sjekke flere kilder før man gjør seg opp en mening.

Vårt Land har skrevet om den nye oversettelsen også her  og her.