Stikkord

,

kirke-satire-humor

«Kirke tilbyr medlemmene å reservere de beste setene før gudstjenesten

Vitser og satire som handler om kirkens indre liv kan sette fingeren på forhold som bør endres. På nettstedet The Babylon Bee finner du kirkehumor i form av satiriske liksomnyheter. Utgangspunktet er som regel typiske amerikanske kirker og kulturen som finnes der. Slike kirker kan kalles scenekirker, for tyngdepunktet i kirkens aktiviteter ligger på scenen inne i kirken. Det er scenen som har høyest status og som ledelsen prioriterer. Også i Norge finnes mange scenekirker.

På scenen har man gjerne et band som spiller kristelige sanger. Volumet kan være veldig høyt. Det hele støttes av lysshow og røykmaskiner. Eldre personer orker ikke å være på gudstjeneste, for det smeller i høreapparatene, bassen dunker ubehagelig i brystkassen og man blir svimmel av laserlysene. Jeg har til og med hørt ungdommer klage over lydstyrken.

Den satiriske nyheten blir da: «Guds kraft fikk trommeslager til å spille med akseptabel styrke

Liksomnyhetene skrives av en kristen mann som heter Adam Ford. Jeg håper kirkene kan bruke hans satire til å tenke gjennom hvilke skikker som bør endres.

Etter bandet kommer gjerne pastoren på scenen, han holder en engasjert preken. Nettstedet forteller at undersøkelser viser at det lønner seg for pastoren å skrive prekenen natten før. Her er det sikkert mange travle pastorer som kjenner seg igjen. Selv om nyheten altså bare er tull.

Men man må spørre: Hvorfor er pastoren så travel? Hva bruker han tiden på? Bør kirkens holdninger og ordninger endres?

Pastorer har ingen lett jobb i dagens moderne kirker, hvert medlem har ulike ønsker for hva som skal skje på scenen og i kirken ellers. Pastorer kan derfor få lange klagebrev, også dette blir til en artikkel på The Babylon Bee.

Er man ikke kjent med kulturen i slike kirker, kan det være enkelte satiriske poenger man ikke forstår, men det meste blir forklart indirekte.

Er du dypt engasjert i scenekirker, er det ikke lett å se kirken fra utsiden. Satiren kan være til hjelp.

«Worship Bassist’s Highly Technical Riff Goes Completely Unnoticed» er en av de mange liksomnyhetene. Bassisten i bandet, eller lovsangsteamet som det gjerne også kalles, ble skuffet da ingen la merke til hans innøvde ferdigheter, sier artikkelen. Mellom linjene gir Adam Ford et spark til kirkene når det gjelder hvilke verdier de har. Er det en «se på meg»-kultur? Bør det heller være en «kan jeg hjelpe deg»-kultur?

I noen kirker sitter medlemmene etter ulike slekter i benkeradene. Onkel Jon har sin faste plass tre seter inn på høyre side i den fjerde raden. Og ved siden av der sitter bestemor Marte. Og så videre. Enkelte medlemmer kan bli ganske så forvirret hvis en  fremmed gjest har satt seg på den plassen som medlemmet anser å ha opparbeidet hevd på.

Når satiren går ut på at det er anledning til å reservere de beste sitteplassene, er det faktisk ikke en helt utenkelig idé, for man tar inngangsbilletter til konserter i kirkene, og for eksempel pinsevennenes egen avis er positiv til markedskrefter i kirkene, så hvorfor ikke tjene noen ekstra kroner på hvert sete i gudstjenestene?

I mange kirker er det viktig å pynte seg med dress og slips når det gudstjeneste, hele menigheten må helt gå i pene klær. Det er gjerne pastoren som står bak en slik kultur, han oppfordrer menigheten til å kle seg opp, det hele underbygges kanskje av noen bibelvers tatt ut av sin sammenheng.

Denne kulturen, der pastoren står i skreddersydd dress når han preker, og der man er opptatt av det ytre, blir til den sarkastiske nyheten om at arkeologer har funnet dressen som Jesus brukte da han prekte.

I kirker har man gjerne krukker, e-postadresser eller telefonnumre hvor man kan melde inn temaer som man ønsker at resten av kirken skal be over. Ofte er det snakk om anonyme bønnelapper fordi folk ønsker ikke fortelle alle i menigheten at de trenger hjelp til å få slutt på kranglingen i ekteskapet, eller noe slikt. Oi, oi, men dette er jo uansett en stor kilde til rykter og sladder, tenker en dame som melder seg til tjeneste i bønnegruppa.

En del av de satiriske nyhetene gjelder ikke scenekirker spesielt, men gjelder dårlige verdier generelt. Man behøver jo ikke tilhøre en scenekirke for å benytte en bønnegruppe til å spre sladder.

Satire kan treffe veldig bra, den kan treffe så bra at man blir sur og sint. Min oppfordring er at man bruker satiren til å tenke gjennom om man bør endre verdier, organisering, rutiner og tankesett.

Kristne har Bibelen hvor det står hvordan de første kristne holdt samlinger. Hvor mye bør dagens kristne la seg inspirere av de første kristne? Må vi gå i sandaler for å være sikker på å ha funnet de opprinnelige kristne verdiene? Hvilke av de opprinnelige verdiene blir i dag overkjørt av moderne ideer, løsninger og kultur? Er det greit at kristne finner nye løsninger? Hvilke løsninger er ikke akseptable? Hvorfor er de i tilfelle ikke akseptable? Hvor henter man argumenter fra?

Når pastoren preker på scenen, og han er inne i et viktig parti, hender det at gitaristen forsiktig lager toner på gitaren. Adam Ford får beskrevet de moderne kirkene med denne liksomnyheten: «Nå er det bekreftet. Gitarist klimpret under Peters pinsetale

Adam Ford peker her på de første kristne. Hva kan kristne i dag lære av dem?