Slik starter man kristne hussamlinger

Jeg har deltatt i kristne hussamlinger i fire år. Enkelte spør ”Hvordan gjør dere det?” Å starte opp med kristne hussamlinger er egentlig svært enkelt. Oppskriften er: Ring en venn, lag litt mat, snakk sammen.

Men mange bærer på tradisjonsbagasje fra tidligere menighetsliv som gjør at terskelen kan være høy.

La meg sammenligne med at noen venner går tur i skogen annenhver uke. Det er ingen som da spør: ”Hvordan gjør dere det?” Egentlig er kristne hussamlinger like lett.

Det er ingen som trenger oppskrift på å gå tur i skogen eller invitere venner hjem. Man bare gjør det. Men fordi mange er vant med prester, pastorer, prekener, kirkescener, programmer, vedtekter, korsang og alt annet som tilhører dagens tradisjonelle menighetsliv, så tror man at å samles hjemme er innviklet og må skje etter en bestemt oppskrift.

Man skal ikke organisere på en annen måte enn når man har venner på besøk. Det er ingen som bestemmer programmet eller hva man skal snakke om når man har gjester. Når man ellers har venner på besøk, har man ikke bestemt på forhånd at man først skal snakke om utviklingen av samferdselssektoren i Norge og etterpå om hvordan man bytter vinduer på fjellhytter. Samtalen går dit den vil når venner er sammen.

Forskjellen er at man i kristne hussamlinger åpner for samtaler som handler om kristen tro og at man åpner for bønn. Det betyr ikke at man skal be eller snakke om kristne temaer hele kvelden. Det bør være god plass til å bli kjent, da er det lettere å bygge hverandre.

Glem kristne hussamlinger et øyeblikk. La oss si at du har noen venner på besøk, så sier den ene at hun gjerne vil lese opp et dikt som hun synes er veldig fint. Vil du nekte vennen dette? Nei, selvsagt ikke. Slik er det også med kristne hussamlinger. Det er lov å komme med noen innslag. Man har samme regler som venner har. Forskjellen er at i en kristen hussamling har gjerne diktet, eller sangen eller hva det måtte være, et kristent poeng.

Det er ingen som bestemmer om diktet kommer før måltidet, under måltidet, eller etterpå. Når venner møtes, er det ikke noe spesielt ”opplegg”.  Man tilpasser seg. Er maten rykende varm, så er det best å utsette diktet. Dette kalles vanlig høflighet og gjensidig underordning.

”OK, men dette er da ikke en skikkelig menighet?” tenker noen. Saken er at du er på trygg teologisk grunn med hussamlinger og måltid, det var slik de første kristne holdt samlinger, altså de kristne du kan lese om i NT. Apostelen Paulus skriver i NT at alle i menigheten kan komme med innslag og at man står sammen om å ta vare på troen. Det fantes hverken prester eller kirker blant de første kristne, det var noe som kom senere.

”Men må vi ikke ansette misjonærer for å være en ekte menighet?” Nei, det står ikke noe sted i NT at hver eneste lille gruppe av kristne skal ha en misjonær hver som man sender ut. ”Men er ikke misjon det kristne oppdraget da?” Jo, det er riktig. Men misjonsoppdraget som alle kristne har, det kan hver enkelt kristen støtte på sin måte, selvsagt også ved at husmenigheten i fellesskap støtter en misjonær med penger eller noe slikt.

Det er mange slike spørsmål man kan gå grundig inn i. Pinsevenner, katolikker, vennemenigheter og andre har sine meninger om hvordan menighetslivet skal være. I teksten du leser nå, kommer jeg ikke med bibelvers og teologiske tankerekker. Det finner du i boken min ”Fra urmenighet til scenekirker” og på bloggen min ”Bygge mennesker”.

Hvis du er i et kristent miljø der man motarbeider at du inviterer noen kristne venner hjem for å spise, snakke og be, da er du etter mitt syn med i et miljø med sekteriske tendenser, selv om kirkesamfunnet er stort. Det samme mener jeg om miljøer som presser på for å plassere sine ledere inn i hver hjemmegruppe. Jeg mener du som kristen ideelt sett er fri til å invitere noen, servere litt mat og samtale med andre kristne.

Selv om hussamlinger er enkelt, kommer jeg likevel med noen tips:

IKKE KOPI: Ikke kopier den vanlige kirken og dens ordninger med hierarki, preken og møteprogram. Da kan du like gjerne møte opp i kirken. Skal du invitere til hussamlinger, må det være noe annet.

BEHØVER IKKE VÆRE MER ENN TO: ”Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, er jeg midt i blant” sier Jesus. Det holder altså å være to, det er helt greit, men man kan godt være flere også.

SI HVA DET GJELDER: Fortell hva du inviterer til slik at ingen føler seg lurt inn i noe religiøst. Men det går selvsagt også an å invitere til en middag der dere kun snakker om ideen først.

MAT: Jesus fikk rykte som storeter. De første kristne fortsatte med måltidssamlinger. Å sette seg ned med et felles måltid, åpner for toveiskommunikasjon. Med måltid gir man signaler om at man ønsker at fellesskap skal være viktigere enn programmet.

De første gangene kan den som inviterer lage mat. Senere kan dere finne egne ordninger, for eksempel at alle tar med litt mat hver, eller at én person kommer litt før de andre og hjelper til på kjøkkenet, eller at dere møtes i ulike hjem på rundgang.

Måltidet kan være hva som helst, alt fra noen brødskiver, til en suppe eller en flott rett som har stått i ovnen lenge med mange ingredienser. Det spørs hvor god råd man har og hvor mye krefter en har.

FRIHET: Det er ikke strenge regler for hvordan man innretter seg. Hver hussamling finner sine egne ordninger som passer, ut fra prinsippet om å behandle hverandre som venner og at man følger verdiene i NT. Start gjerne med noe enkelt, hvis du ikke er utadvendt veterankristen. I løpet av samlingen kan du for eksempel ganske enkelt lese høyt noen vers fra Bibelen. Er dere ikke vant med å be høyt, så be inni dere.

VETERANKRISTEN: Har du vært kristen lenge, eller er vant til å lede kristne aktiviteter, ja kanskje også vant til å preke, må du passe på at du ikke dominerer samlingen eller lager en vanlig tradisjonell kirkesamling i miniformat. For et poeng med samlingen er å være organisk og ikke-hierarkisk.

ORGANISK: ”Hvem leder samlingene?” spør enkelte meg når jeg forteller om hussamlinger. ”Ingen”, svarer jeg, og fortsetter med å si at vi møtes som venner. Hva betyr dette? Jo, det betyr for eksempel at det ikke er en leder som har bestemt hva vi skal snakke om. Samtalen er organisk, den kan springe hit eller dit.

Hva er poenget med det? Jo, det betyr at man snakker om det en er opptatt av. Man er da gjerne mer motivert når det er teologiske spørsmål. Man får drøftet spørsmål som en synes er viktige. Man får snakket om spørsmål som aldri blir tatt opp i prekener.

Slik er det også med hva en går og bærer på av bekymringer. I en organisk samtale kan bekymringene komme frem når det passer. I en samtale med fastlåst tema kommer ikke bekymringer og gleder alltid frem.

Dette betyr ikke at samlingene må være totalt uten struktur. Man kan for eksempel bli enige om at under middagen er samtalen helt fri, mens under kaffen skal man gå gjennom en rekke temaer i rekkefølge de neste ukene.

ROM FOR INNSLAG: Selv om organiske hussamlinger betyr mye samtaler, betyr det ikke et forbud mot å komme med en forberedt innslag. Enkelte kan ha notert noen poenger på et ark og kan snakke i et kvarter uten å bli avbrutt, det blir nesten som en preken. Noen samlinger kan ha mange slike forberedte innslag, andre kan ha ingen.

Paulus oppfordrer i sine brev til alle i menigheten kan komme med ulike innslag. Noen har en sang, andre har et ord til oppmuntring. Men det bør ikke være noen plikt å komme med innslag. Da blir det press og klamt. Man skal komme sammen for å bli bygget opp, ikke for å bli stresset.

Det er for øvrig ikke så farlig om noen sier noe som de andre oppfatter som feil, for det er lov å kommentere, og da kan man rette opp i feilen. Eller det er lov å være uenig.

Men kan en liten husmenighet med noen få kristne være sikker på å ha rett teologi, da? Må man ikke ha lang utdannelse og kalle seg prest? Verken vennegrupper eller fine titler gir garantier. Prester, pastorer og kirkesamfunn er uenige i teologiske spørsmål.  Samtidig er det en felles kjerne de aller fleste kristne er enige om, uavhengig av utdannelse og titler.

VERTENS RETTIGHET: Husverten skal ikke være som en prest som holder preken eller bestemmer hvilke temaer eller bøker som skal drøftes. Det er jo heller ikke slik når venner møtes til pizza-kveld at husverten bestemmer slikt. Men husverten bestemmer selvsagt hva hjemmet skal brukes til. Er samlingen i ferd med å bli en fyllefest, har selvsagt husverten rett til å kaste gjestene ut.

FLERE HJEM: Bytt gjerne på hvilke hjem dere møtes i. Det gir balanse. Og det blir ikke krise om en husvert flytter til en annen by eller om samlingene vokser og man må reorganisere seg. Da er man vant med å bruke flere hjem og det er lett å fortsette. Men som sagt, slikt finner hver gruppe selv ut av. Er den en gruppe som gjerne vil samles i samme hjem hver gang, så er det selvsagt greit.

Og det går selvsagt også an å leie en fellesbygning. NT gir ikke forbud mot slikt. Men hvis man innreder fellesbygningen som en tradisjonell kirke, da mener jeg man ikke legger til rette for verdiene i NT.

UTEN PRESS: Man bør unngå: ”Jeg synes vi tar runden rundt bordet og lar alle komme med sitt syn på dette vanskelige temaet.” Nei, la heller folk si noe når det passer dem selv. Slik er det også når venner møtes. Å måtte poengtere dette, skyldes at kristne som samles er vant til at det skal være noe som styres.

SOM VENNER: At man møtes som venner, betyr ikke nødvendigvis at man er venner som reiser på ferie sammen og deler private temaer. Utrykket ”som venner” betyr at man bruker samme prinsipper som venner, altså at alle har rett til å si noe, ingen er sjef, osv. Det er for øvrig bare fint om man blir venner etter hvert og faktisk drar på ferie sammen også.

DET FØRSTE ÅRET: Regn med at det første året går til å snakke om gamle tradisjoner, hvis du har levd mange år i en tradisjonell menighet med scene, preken, aktiviteter, styrebeslutninger, osv.  Det kan ta et år å avkodes slikt.

FOR KJEDELIG FOR NOEN: Regn også med at enkelte vil finne slike hussamlinger kjedelige, for de er skrudd sammen som utadvendte evangelister, ledere, gründere osv. De vil gjerne preke, reise til fremmede land, starte organisasjoner osv. Men også slike personer har behov for fellesskap, derfor er hussamlinger bra også for dem.

Dagens problem er at slike personer ofte vil lage menigheter formet etter deres egen gave som gjerne er å preke. De vil at hele menigheten skal lage en fin ramme rundt prekenen med lys og musikk. Da må man ha kirkebygning med vaktmester og man må ha en scene inne i kirken med mikrofon og dramagruppe. Alt dette fører til at det koster penger og man må ha mange frivillige, og det blir mindre tid til samtale og til å støtte hverandre. Og menigheten får slagside mot denne ene personen og denne ene gaven.

Utadvendte preke-personer bør ikke bygge en kirke rundt sin gave. Alternativet er ikke at de må undertrykke sin gave, men den kan leves ut andre steder, eller gis kun passe plass i menigheten slik at andre typer gaver også har rom.

PROGRAM ELLER IKKE: Hussamlinger kan være ganske forskjellige fordi personene som samles er ulike i hvert hjem. Noen er livlige. Andre preges av at alle har kommet i sykdomsalderen. Det fine med hussamlinger er at man kan bli enige om å ta hensyn til hverandre. Man kan for eksempel bli enig om å ha ulikt opplegg annenhver gang. Noen ønsker at det skal være svært organisk, andre ønsker at man følger et opplegg med å lese en bestemt rute i Bibelen eller samtale om temaer etter et bestemt mønster.

Felles bør uansett være en del grunnleggende verdier som at alle har rett til å si noe og at det ikke skal være religiøs rangforskjeller og at det skal være plass til å høre hvordan det står til slik at man kan støtte hverandre.

IKKE VRENGE SJELA: Hussamlinger betyr ikke at man er nødt til å dele intime detaljer om sine liv, det kan heller skje på tomannshånd eller sammen med en profesjonell. Men hussamlinger betyr at man kan dele mer enn man har anledning til i tradisjonelle gudstjenester eller aktiviteter. Man kan komme med bekymringer eller gleder, hvis man vil. Man kan for eksempel si at en slekting er syk og at man er bekymret over dette og at det hadde vært fint om alle kunne samles i bønn for situasjonen.

IKKE-HIERARKI: Ordet ikke-hierarki betyr at man organiserer seg slik venner tillater. Venner tillater ikke at noen i flokken har monopol på å døpe eller lignende. Men en venneflokk kan gjerne velge en person til å være leder for et prosjekt, for eksempel hvis man skal på en busstur eller man skal reparere taket på et barnehjem man vil hjelpe. Det er ikke sikkert det er nødvendig med en slik prosjektleder i hvert tilfelle, det er en annen sak.

SKILL UT INITIATIVENE: Hvis noen brenner veldig for et prosjekt, for eksempel et kor, er det ikke nødvendig at alle i flokken er nødt til å være med på prosjektet. La samling være samling, der skal man ha god tid til hverandre, man skal spise sammen, komme med noe innslag og støtte hverandre, det er ikke plikt til å delta i alt mulig annet.

Når noen kommer med en idé, mener jeg man bør unngå å gjøre om hussamlingen til en paraplyorganisasjon der alle tiltak skal koordineres med felles økonomi og mange avdelingsledere. Det er fare for at man ender opp som en travel tradisjonell menighet. Det er bedre at slike tiltak ordnes på siden av hussamlingene. Slik unngår man lange debatter om visjoner, veien videre, prioriteringer, penger, posisjoner og mye annet.

Ved å skille ut initiativene på denne måten, kan man når det er samling ha masse rom til å bygge hverandre.

Det er ikke dermed sagt at den vesle hussamlingen aldri skal ha et felles prosjekt. Hele hussamlingen kan selvsagt samle inn penger til noen eller sammen hjelpe noen eller sammen dra på en tur eller noe slikt.

REORGANISERING ER INGEN KRISE: I tradisjonelle kristne miljøer er kulturen slik at man skal være sterkt knyttet til menigheten man tilhører. Man er opplært til at man helst ikke skal starte noe på egen hånd, men kreftene skal styres inn mot menigheten hvor man skal ha lojalitet.

Hvis noen starter noe på siden, defineres dette fort som en splittelse og en krise. Det rare er at ingen kaller det en krise eller splittelse når den lokale baptistmenigheten og den lokale statskirken har hver sine samlinger, hver sine ledere og hver sin økonomi. Hvis man allerede har etablert seg i to grupper, så er det visst helt greit.

Jeg mener at hvis hussamlingene vokser og man opplever at det er vanskelig å ordne et måltid hver gang eller at samtaletiden til hver enkelt blir for liten, eller at reiseavstanden for enkelte er lang, eller noe slikt, da kan man like gjerne reorganisere seg. Man skal ikke se på reorganisering som noe negativt. NT setter ikke frem noe religiøs plikt til at de samme personene skal møtes i den samme gruppen resten av livet.

ORIGINALEN: Hussamlinger er originalen. NT forteller ikke om noen andre viktigere samlinger. Hussamlinger er ikke noe i tillegg til de ”egentlige” gudstjenestene med prest, preken og kirke. Det fantes ikke kirker med hussamlinger som en ekstra-aktivitet.

HVA SKAL MAN KALLE SAMLINGENE? Hussamlinger kvalifiserer teologisk til ordet menighet. Men ord forandrer innhold når de beveger seg gjennom tid og kulturer. Når man i dag sier menighet, tenker man på prest/pastor, kirkesamfunn, prekener, korsang, menighetsbudsjett, aktiviteter osv. Derfor kan det være feil å si husmenighet, for det kan gi inntrykk av at man har forminsket en vanlig kirke. ”Kristne hussamlinger” kan derfor være et mer presist begrep, selv om noen da vil anta at man må tilhøre en ”skikkelig” menighet et annet sted. Også ordet kristen har forandret innhold. Ord er ikke lett. Derfor kan man også si ”middag med venner” eller noe slikt om samlingene.

MÅ MAN MELDE SEG UT? Kirkesamfunn og juridiske medlemskap i menigheter er noe som ikke fins i Bibelen. Tradisjonelle menigheter betyr som regel også religiøst hierarki, heller ikke dette finnes etter min mening i NT. Man kan derfor mene at det er feil å være medlem i slike systemer som lager avstand mellom kristne. Men i praksis gjør det kanskje ikke så mye. Det er hjertet som teller mest.

Jeg mener man kan godt starte opp med hussamlinger uten å spørre den tradisjonelle menigheten der man er medlem. Den tradisjonelle menigheten ønsker antagelig å ha en av sine egne plassert som leder i samlingene du tar initiativ til. Men hvilken rett har de til det? Selvsagt kan du invitere de vennene du vil hjem uten at den tradisjonelle menigheten skal blande seg inn. Selvsagt kan dere spise sammen, diskutere teologi og be sammen.

Du behøver ikke å melde deg ut av kirkesamfunnet bare fordi du starter hussamlinger. Med tiden vil du finne ut av om du vil være medlem eller ikke i det tradisjonelle kirkesamfunnet.

Men hva med husgrupper underlagt stormenigheten, er ikke det greit nok, da? Slike husgrupper er bedre enn gudstjenester. Men et slikt dobbelt opplegg binder for mye krefter som brukes til å holde liv i stormenigheten. Jeg er også redd for at man ikke legger nok til rette for det allmenne prestedømme. Når husgruppen er underlagt stormenigheten, kan det fort bli til at husgruppene ikke drøfter teologi eller verdier grundig. For hvorfor skal man det når noen lenger opp i systemet uansett har bestemt fasiten? Jeg tror ikke-hierarkiske hussamlinger i større grad legger til rette for at hver og en tar ansvar for å sette seg inn i saker og ting. Man blir mer selvstendig. Da mener jeg moden og stødig, ikke isolert eller egoistisk.

Når man selv blir trygg på teologiske spørsmål, da tror jeg også tersklene er lavere for å være sammen med kristne som har et annet syn.

REAKSJONENE: Har du startet opp med hussamlinger, vil spørsmålene fra andre kristne vise hva de er opptatt av. ”Hvem tar seg av undervisningen?” spør gjerne den typiske pastoren. ”Blir noen frelst?” spør gjerne den typiske evangelisten. Men det er dessverre sjelden noen som spør om kjærligheten. Det er blitt ganske ut i mange kristne sammenhenger. Få argumenterer ut fra det, få legger til rette ut fra det, få spør om det. Det kan du gjøre noe med. Ring en venn og inviter til middag.

Reklame