Har Pinsebevegelsen forlatt «Skriften alene»?

Forleden dag fikk også pinsevenner en slags trosbekjennelse, kalt trosgrunnlag. Det vil si, ikke pinsevenner generelt i verden fikk dette, men de av dem som tilhører den norske organiserte Pinsebevegelsen. Saken ble omtalt i avisen Vårt Land.

Blant pinsevenner og mange andre er det vanlig å si «Skriften alene». Med det mener man at kirkehistorien, eller det som gjerne kalles Tradisjonen som inneholder pave, prestedrakter, helgener og lignende, må legges bort som rettesnor.

Heller ikke bøker eller gamle prekener fra pinsepastorer eller Luther kan brukes som autoritet for tro og lære. Ja, til og med gamle trosbekjennelser har ingen verdi i uttrykket «Skriften alene», for gamle trosbekjennelser stammer fra Tradisjonen.

Det betyr ikke at man er uenig i de gamle trosbekjennelsene eller mye av det som er sagt i tidligere prekener. Men det betyr at de ikke kan brukes som autoritet i teologiske diskusjoner.

Enkelte forsøker å lage en hybrid. Men logikken bryter sammen hvis man sier både «Skriften alene» og «Skriften står i en særstilling» samtidig. Man må velge en av påstandene.

Er «Skriften alene» nå skjøvet ut av Pinsebevegelsen?

Det ferske trosgrunnlaget til Pinsebevegelsen starter med å etablere Bibelen som Guds ord. Tredje setning sier så at Bibelen er øverste autoritet. Da lurer jeg på hva eller hvem som er autoritet nummer to, er det pastoren, evangelistene, Pinsebevegelsen, Den hellige ånd, andre kristne, norsk lov, Lederrådets leder, pinseskolene, menighetsmøtet, eldsterådet, regionlederne, Barratts gamle bøker, LED-samlingen eller teksten i trosgrunnlaget? Man burde ha gitt et hint om dette i teksten.

Ved å si «Bibelen er øverste autoritet», sier Pinsebevegelsen egentlig i sitt trosgrunnlag at «Skriften står i en særstilling». For hvis Bibelen står øverst, må det nødvendigvis finnes  andre autoriteter lenger ned.

Da trosgrunnlaget skulle vedtas, var det grovt sett kun ledere som var invitert. Satt alle og tenkte: «Ja, Bibelen er øverst, deretter kommer jeg og de andre lederne som nummer to»?

Problemet er i tilfelle at lederne er litt uenige, hvordan kan de da være autoritet nr to alle sammen?

Jeg har noen spørsmål til Pinsebevegelsen:

• Hva betyr uttrykket «Bibelen er øverste autoritet»?
• Er «Skriften alene» forlatt som prinsipp?
• Hvem/hva er i tilfelle autoritet nr 2?
• Hvor i autoritetshierarkiet er i tilfelle det allmenne prestedømme plassert?

(Samme blogginnlegg fins også på den andre bloggen min: Bygge Mennesker.)

Reklame

Skaper TV-overføringer optimale rammer for kristne samlinger?

En prest vil ikke preke fordi det er uenighet om gudstjenestene skal overføres på TV til aldershjemmet i bygda, skriver avisen Vårt Land i dag. Det går an å være enig eller ikke i den saken. Men det er noe annet jeg bet meg merke i. Presten som heter Åshild Brenne argumenterer med at uten TV vil det være lettere for menigheten å delta. Presten forklarer til avisen hvorfor hun er mot TV-overføring:

– Det er ikke i pakt med mitt syn på formidling. Jeg skal formidle et nærvær og en tilstedeværelse. Jeg er opptatt av dynamikken mellom menighet og prest, av menighetens deltakelse i gudstjenesten og av de indre bildene som skapes i dette rommet. 

Menighetens deltagelse? Tja, til en viss grad deltar menigheten når den synger en salme. Men den deltar i langt mindre grad enn presten som får lov til å komme med sine egne tanker. Det er til og med kanskje presten som har bestemt hvilke salmer som skal synges, derfor er menighetens deltagelse svært liten i forhold til hva den kunne vært med andre rammer.

Avisen spør hva Stein Erik Vetland i Datatilsynet mener om saken. Han forteller hva han tidligere svarte da en gudstjeneste skulle holdes på et aldershjem og TV-overføres til andre avdelinger:

– Da ga jeg beskjed om at filmkameraet bør være rettet mot dem som deltar, ikke mot folk som sitter i salen. De som deltar må selvfølgelig være orientert.

Her ser man en helt annen definisjon av ordet deltagelse. Datatilsynet mener at de som sitter i salen, deltar ikke. Det er de fremme på scenen som deltar. Vel, det var i alle fall slik Vetland ordla seg i farten, og slik mange andre vil definere ordet deltagelse.

 

Det blir som å spørre «Deltok du i landskampen i går?» Er du fotballspiller på landslaget, vil du svare ja. Men hvis du satt på tribunen og sang, deltok du da i kampen? 

 

Til og med kirkeministeren har engasjert seg i saken og mener presten har tatt feil beslutning.

 

Stakkars prest som har så mange mot seg. Jeg er enig i prinsippet som presten legger frem, nemlig at det er lettere for menigheten å delta når samlingen ikke blir filmet. Men argumentet blir hult når Kirken normalt ikke lar folk delta på linje med presten uansett om kameraene er slått på eller ikke. Men det kan jo være at denne presten ikke følger vanlig tradisjon her og lar menigheten faktisk delta med kommentarer, prekener og ulike innslag som ikke er styrt og silt av presten.

 

Kirkeministeren mener gudstjenester er offentlige, derfor kan man like gjerne overføre dem på TV. Men går man til de første kristne, ser man at de holdt samlinger i hjemmene, samlingene var ikke offentlige. Riktignok kommer Paulus med et eksempel der en person som ikke kjenner menigheten, stikker hodet inn døra. Så et visst slingringsmonn må vi ha i hvordan vi definerer de første kristne samlingene: offentlige eller private.

 

Men selv om det er et visst slingringsmonn, må vi uansett se på de oppfordringene som NT gir om samlingene og hvordan de første kristne skulle være overfor hverandre. Når vi har sjekket disse oppfordringene, så kan vi tenke over om de passer til TV-overføringer. Jeg synes de ikke passer til TV. Folk vil begynne sceneformidling fordi de har et publikum, de vil slutte å ta vare på hverandre og rettlede hverandre slik NT oppfordrer til. Det passer seg ikke å personlig rettlede et annet menneske når samtalen skal overføres til et stort publikum. De som samtaler, vil holde tilbake slik at samtalen ikke oppnår hensikten.

 

I en hjemmesamling, slik de første kristne var samlet, er det mulig å legge frem temaer som gjelder personlige forhold, hvis man vil. Folk vil vegre seg for å gjøre noe lignende på TV. De første kristne hadde måltidssamlinger, der var det naturlig plass og rammer til å lytte til hverandre og støtte hverandre.

 

Men hva med de på aldershjemmet da? Hvis de ikke var blitt opplært gjennom et langt liv til å være benkeslitere, ville de ha holdt samlinger selv på aldershjemmet og ikke vært avhengig av å se TV-oveføring fra en annen samling. Er de for slitne til å ta slike initiativ, kan folk som er kristne besøke dem og holde samlinger, eller de kan bli hentet fra aldershjemmet til hjemmesamlinger.

 

Jeg sier ikke dermed nei til kristelige TV-programmer. Men jeg sier at denne presten har prinsipelt rett. Man må skille mellom kristne samlinger og TV-programmer om kristen tro.

 

Mitt poeng er å drøfte hva deltagelse betyr. Jeg skrev om deltagelse også for noen dager siden, øverste leder i Den norske kirke ønsker mer deltagelse fra menighetsmedlemmene. Hvis man virkelig ønsker det, har jeg to stikkord på veien: Hjemmesamlinger og ikke-hierarki.

 

PS: I NT står det noen få ganger om gudstjeneste, det var for eksempel å hjelpe fattige, noe man for så vidt kan gjøre både privat og offentlig. Men så langt jeg kan se, så bruker ikke NT ordet gudstjeneste om samlingene som de første kristne hadde. 

Sjekk gresken selv på nettet

Stikkord

Bibelen

I Sandnes sto folk i kø i natt for å kjøpe den nye norske oversettelsen av Bibelen. Vårt Land viser en anmeldelse i dag. Jeg vil bare minne om at denne oversettelsen ikke er den eneste som er på norsk. En annen oversettelse heter Bibelen Guds ord.

Selv besøker jeg gjerne greske nettbibler for å sjekke hvilke ord som er brukt før man oversatte til norsk, eller for å sjekke hva ulike engelske oversettelser bruker av ord. Her er to slike nettbibler:

• Bluletterbible
• Searchgodsword

I slike nettbibler kan man også se forklaring til greske ord. Et eksempel: Når man i norske bibler gjerne skriver at de første kristne var samlet i «øvre sal», så mister man et poeng som ligger i det greske ordet, nemlig at øvre sal var kvinnenes rom i vanlige bolighus.

Enkelte ganger når bibelleksikon skal forklare ord, tar de utgangspunkt i dagens kirkeordning og ikke i hvordan opplegget var blant de første kristne. Andre ganger viser bibelleksikon kun to-tre ordbetydninger, når det er fem-seks å velge blant. Derfor bør man sjekke flere kilder før man gjør seg opp en mening.

Vårt Land har skrevet om den nye oversettelsen også her  og her.

En fullsatt kirke med munnbind

En svensk prest forsov seg og rakk ikke gudstjenesten nå i julen. Denne vesle historien har spredd seg til NRK, VG, Vårt Land, NTB, KS og andre nettaviser. Hendelsen viser hvor topptung Kirken er, i hvert fall når det gjelder gudstjenester.

500 personer inne i kirken visste knapt hva de skulle gjøre da sjefen ikke dukket opp. Helt stille var det dog ikke. En  kirketjener leste juleevangeliet og organisten dro i gang noen salmer.

Men av 500 personer var det altså ingen som turte å reise seg og komme med et eget innslag, for eksempel en personlig bønn, noen tanker omkring et bibelvers, en selvopplevd historie eller lignende, for etter kirkelig skikk og bruk er bare prester som har lov til å tale.

Hvis noen andre enn presten skal si noe, må man vente på klarsignal fra presten. Men når presten har forsovet seg, da kan ikke klarsignalet gis. Det er som om man sitter med munnbind og ikke tør ta dem av.

I Bibelen gis det oppfordringer til hele menigheten om å bidra med innslag, men i dagens kirker har man med sin liturgiske penn og sin hierarkiske tusj satt strek over dette.

Hvis kulturen, liturgien og organiseringen i Kirken var litt friere enn i dag, kunne flere i menigheten ha bidratt. Ikke bare kunne, men da hadde det vært helt naturlig, for man ville da ha bidratt så mange ganger tidligere.

Pyramide er kanskje et for svakt ord for organiseringen i Kirken. For fra presten er det langt ned til den neste på rangstigen. Det hadde antagelig blitt skandale hvis kirketjeneren, eller noen andre i menigheten, hadde tatt på seg prestedrakten.

Jeg skulle gjerne ha hørt hvordan Kirken teologisk definerer hva som kvalifiserer til en gudstjeneste. Var det en gudstjeneste i denne svenske kirken da presten ikke var tilstede? Hvis ja, da bør det ropes ut slik at kristenfolket frigjøres og det kan holdes gudstjenester i alle hjem som ønsker.

Tradisjonene sitter i veggene

Pinsevennenes årlige konferanse skal neste år flyttes ut av filadelfialokalene og ut av Oslo. Dette skriver Vårt Land. Jeg tror det er lurt å flytte konferansen ut av Filadelfia hvor mye tradisjon sitter i veggene. Men når temaet for konferansen neste år er menighetsbygging, og ikke menneskebygging, da er jeg redd forflyttingen ut av Oslo ikke er nok til å komme inn på rett spor. Man vil antagelig fortsatt satse på aktiviteter og sceneopptredener inne i kirkene, noe som ikke gir godt nok rom for kjærligheten.

På konferansen har man de siste årene innført samtaletid. Lederne synes det er fint å snakke sammen. Og neste år skal man altså i tillegg vekk fra lokalene som har tradisjoner. Men når man så kommer hjem fra konferansen, hva skjer da? Vil lederne prioritere samtale i gudstjenestene? Vil lederne oppfordre til å samles andre steder enn i den lokale pinsekirken?

Hvis det er bra med samtale, og det er bra å samles et annet sted enn i kirken, da har jeg et forslag jeg har nevnt mange ganger de siste årene: Hussamlinger.

Men hvis man bare innfører hussamlinger som enda en aktivitet i storkirken, og som et forminsket opplegg av storkirken, da er for lite endret. Jeg mener nye holdninger må inn under huden først. Så vil disse holdningene etter hvert sette sitt preg på ordningene. Tyngdepunktet forflyttes.