Biskop er en enkel tjeneste

Atter en gang er det noen som er bekymret over at det er for krevende å være kirkeleder, denne gangen handler det om tjenesten biskop. Avisen Vårt Land har som overskrift i dag: ”Umenneskelig oppgave å være biskop?

Det er ulogisk at Gud har bestemt en umenneskelig biskoprolle. For å finne en løsning på dagens problemer, mener jeg man må sjekke i NT hva biskoprollen gikk ut på opprinnelig. Så langt jeg kan forstå, var urbiskopene husverter i husmenigheter. Det er en helt overkommelig oppgave:

Man må åpne sitt hjem for samlinger. Man bør utøve omsorg, men slett ikke utøve makt. Man kan holde et innlegg når det er samling, men skal ikke være alene om å holde innlegg. Man skal helst dra hjem til syke i menigheten og be for dem. Man står ikke i et religiøst hierarki.

Flere personer langt opp i det kirkelige hierarkiet tar nå til orde for å diskutere biskoprollen og hva den skal inneholde. En av disse sier i Vårt Lands artikkel at biskopkandidater gjerne vil være åndelig leder, men de orker ikke personalbehandling og konflikter som skal løses.

Jeg er redd ”løsningen” blir at biskoper skal preke mer, mens man på siden har en sterkere administrerende direktør som kan ta seg av personalet og papirene i byråkratiet.

Isolert sett er det bedre med en direktør med tid og lyst enn en biskop uten tid og lyst. Men en direktørstruktur vil fremdeles holde det allmenne prestedømme nede.

For å få en virkelig forandring, må man tilbake til den opprinnelige biskoprollen. Ergelig at så få er villige til å diskutere den.

En fullsatt kirke med munnbind

En svensk prest forsov seg og rakk ikke gudstjenesten nå i julen. Denne vesle historien har spredd seg til NRK, VG, Vårt Land, NTB, KS og andre nettaviser. Hendelsen viser hvor topptung Kirken er, i hvert fall når det gjelder gudstjenester.

500 personer inne i kirken visste knapt hva de skulle gjøre da sjefen ikke dukket opp. Helt stille var det dog ikke. En  kirketjener leste juleevangeliet og organisten dro i gang noen salmer.

Men av 500 personer var det altså ingen som turte å reise seg og komme med et eget innslag, for eksempel en personlig bønn, noen tanker omkring et bibelvers, en selvopplevd historie eller lignende, for etter kirkelig skikk og bruk er bare prester som har lov til å tale.

Hvis noen andre enn presten skal si noe, må man vente på klarsignal fra presten. Men når presten har forsovet seg, da kan ikke klarsignalet gis. Det er som om man sitter med munnbind og ikke tør ta dem av.

I Bibelen gis det oppfordringer til hele menigheten om å bidra med innslag, men i dagens kirker har man med sin liturgiske penn og sin hierarkiske tusj satt strek over dette.

Hvis kulturen, liturgien og organiseringen i Kirken var litt friere enn i dag, kunne flere i menigheten ha bidratt. Ikke bare kunne, men da hadde det vært helt naturlig, for man ville da ha bidratt så mange ganger tidligere.

Pyramide er kanskje et for svakt ord for organiseringen i Kirken. For fra presten er det langt ned til den neste på rangstigen. Det hadde antagelig blitt skandale hvis kirketjeneren, eller noen andre i menigheten, hadde tatt på seg prestedrakten.

Jeg skulle gjerne ha hørt hvordan Kirken teologisk definerer hva som kvalifiserer til en gudstjeneste. Var det en gudstjeneste i denne svenske kirken da presten ikke var tilstede? Hvis ja, da bør det ropes ut slik at kristenfolket frigjøres og det kan holdes gudstjenester i alle hjem som ønsker.

Kirkestreik ikke noe problem, bortsett fra begravelser

Noen timer på overtid unngikk Den norske kirke streik i helgen. Denne gangen var det kirketjenere, organister og kontorfolk det gjaldt. Neste gang kan det være presten som truer med streik.

Her er noen løsninger hvis kirken stenger dørene:

  1. Besøk en annen menighet i nærheten, for eksempel en frimenighet. Hva med å henge opp en liste på kirkedøra over andre menigheter i lokalmiljøet?
  2. Invitér til kristne hussamlinger, slik de første kristne gjorde, de hadde ikke kirker, organister, prester eller tariffavtaler.
  3. Gjør gratis innsats slik at kirken kan holde dørene åpne. Dette kan ikke kalles streikebryteri, innsatsen er jo gratis.Riktignok er det enkelte områder der menighetens medlemmer ikke kan overta direkte, for eksempel kan ikke hvem som helst kjøre traktor på kirkegården for å gjøre klar til nye begravelser. Men i stedet for orgelmusikk kan noen spille gratis på gitar eller piano eller i det minste låse opp kirken.
  4. Gjør om på samlingene. Hvis ingen kan spille på instrument eller preke, så gjør som de første kristne: lag et måltid, start samtaler, kom med ulike innslag. I dagens kirker må man da flytte litt på kirkebenkene og hente noen bord i kjelleren.
  5. Konfirmasjon er ikke nevnt i Bibelen, det er noe som Kirken har funnet på en gang i kirkehistorien. Hold eventuelt en privat fest, du bryter ikke med Bibelen ved å ikke ha konfirmasjon i Kirken.
  6. Bryllup er nevnt i Bibelen, men vielser ble på den tiden ikke arrangert av kirken eller av prester. Både kirker, prester og kirkelige vielser er noe som kom senere. Du kan få papirene i orden fra myndighetene uten prest.
  7. Dåp er en del av misjonsoppdraget som Jesus ga de kristne. Men Bibelen sier ikke at man må være prest for å døpe. Faktisk nevner Bibelen ikke en eneste prest som døper, av den enkle grunn at det fantes ikke prester blant de første kristne.
Ordet prest i dag stammer fra det greske ordet for eldste, derfor vil noen hevde at det fantes prester den gangen. Men da blander man begrepene. Det egentlige ordet for prest på gresk brukes i Bibelen om alle kristne.Selv er jeg for troende dåp, altså ikke barnedåp, men at man bestemmer selv. Men enten man er for det ene eller det andre, behøver man ikke prest eller kirke i dag. Den norske kirke kaller seg luthersk. Luther gikk inn for at man kunne døpe sine barn hjemme, derfor kan ikke norske prester protestere hvis du eller noen andre døper hjemme.
Jeg har tidligere spurt Den norske kirke om dåp og fikk til svar at den godtar dåp som er foretatt andre steder, så lenge dåpen er skjedd i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Dåp kan altså foretas i andre menigheter eller kirkesamfunn, eller hjemme, og man mister ikke medlemsskap i Den norske kirke av den grunn. Les mer om dåp her.
  8. Nattverd finnes i Bibelen, det var i forbindelse med måltider i husmenighetene. Når dette beskrives i Bibelen, er det ingen prest som settes frem som krav for å dele ut nattverd. Alle kristne kan gjøre dette.
  9. Begravelser er nevnt i Bibelen, men de ble ikke ordnet av kirken eller av en prest.Nesten alt ved begravelser kan ordnes privat eller ved hjelp av et begravelsesbyrå. Man behøver ikke prest eller kirke. Man behøver ikke være medlem av Den norske kirke.Men det er selvsagt et problem hvis de som graver er i streik, for selve plasseringen av de døde bestemmes av myndighetene, det er i Norge ikke lov å begrave døde hvor man vil. Det er bra, ellers kan man plutselig ha kjøpt en hytte med døde kropper begravd utenfor.
Mitt syn er at myndighetene burde regulere flere tomter som begravelsesområder eller spre-asken-områder og at disse områdene kan drives av private organisasjoner eller av myndighetene som et alternativ til kirkegårdene.Det eneste egentlige problemet ved en kirkestreik er altså begravelser. Ved en eventuell streik håper jeg myndighetene skjærer gjennom og finner en løsning ved det punktet.

    Vårt Land skrev om streikefaren her, her og her.

De prestekonservative har konservert Tradisjonen, ikke Bibelen.

En kvinnelig prest er ansatt i Johanneskirken i Bergen. En gruppe i menigheten protesterer og vil heller ha en ”konservativ bibeltro prest”, altså etter deres mening en mannlig prest. Dette skriver Vårt Land i dag. Her gjelder det å rydde opp i begrepene, for konservativ og bibeltro er ikke nødvendigvis det samme.

For hvis man går inn for prester, så er man etter mitt syn ikke bibeltro. Da er man konservativ. Da har man hermetisert tiden som kom etter de første kristne, det vil si den tiden da man begynte å bygge kirker, snekre prekestoler, lage hierarkier. Man finner ikke slikt blant de første kristne i NT.

Slik mener jeg Bibelen beskriver de første kristne menighetene:

  • Alle var prester
  • Noen var husverter, de ble gjerne kalt for eldste
  • Både kvinner og menn var husverter (eller ”prest” som man sier i dag)
  • Husvertene hadde ikke religiøse monopoler til å preke eller døpe
  • Man holdt samlinger i hjemmene rundt et måltid
  • Idealet var full likestilling og null hierarki

Når folk spør om jeg er for eller mot kvinnelige prester, må jeg derfor svare: ”Jeg er teologisk i mot både kvinnelige og mannlige prester. Men jeg er for både kvinnelige og mannlige husverter.”

NT viser at det vi i dag kaller prest og biskop, det var samme person. Det er ulogisk å protestere mot kvinnelige prester og kalle det ubibelsk hvis man samtidig går inn for biskoper over prester.

Det fins altså et tredje syn på kvinnelige prester, fint om flere kunne begynne å drøfte det synet.

Uten prekestol, orgel, kirke, monopoler og makt.

”Menn dropper prestekjolen”, var overskriften i Vårt Land i dag. Jeg fikk først inntrykk av at prester nå begynner å gå med vanlige klær slik som for eksempel pastorer gjør i en del andre kirkesamfunn.

Men saken handlet ikke om det. Poenget var at kun 16 menn ble ordinert til prest i fjor. Andre året på rad er det dermed flere kvinner enn menn som blir ordinert til prest. Årsaken er muligens, i følge artikkelen, at menn vil være skikkelige sjefer, mens presterollen de senere årene er blitt for diffus.

40 personer ble ordinert til prest i fjor. Jeg mener vi bør ha 300 000 nye prester i Norge, men da med en ny definisjon av hva en prest er: Uten religiøse klær, prekestol, orgel, kirke, monopoler og makt.

Den nye presterollen har sitt forbilde fra de første kristne der det fantes omsorgsfulle husverter.

Les gjerne mer på www.byggemennesker.blogspot.com

Oppdatering: Vårt Land har i løpet av dagen endret overskriften i artikkelen fra ”Menn dropper prestekjolen” til «Mannefall i prestekall».

Tradisjonene sitter i veggene

Pinsevennenes årlige konferanse skal neste år flyttes ut av filadelfialokalene og ut av Oslo. Dette skriver Vårt Land. Jeg tror det er lurt å flytte konferansen ut av Filadelfia hvor mye tradisjon sitter i veggene. Men når temaet for konferansen neste år er menighetsbygging, og ikke menneskebygging, da er jeg redd forflyttingen ut av Oslo ikke er nok til å komme inn på rett spor. Man vil antagelig fortsatt satse på aktiviteter og sceneopptredener inne i kirkene, noe som ikke gir godt nok rom for kjærligheten.

På konferansen har man de siste årene innført samtaletid. Lederne synes det er fint å snakke sammen. Og neste år skal man altså i tillegg vekk fra lokalene som har tradisjoner. Men når man så kommer hjem fra konferansen, hva skjer da? Vil lederne prioritere samtale i gudstjenestene? Vil lederne oppfordre til å samles andre steder enn i den lokale pinsekirken?

Hvis det er bra med samtale, og det er bra å samles et annet sted enn i kirken, da har jeg et forslag jeg har nevnt mange ganger de siste årene: Hussamlinger.

Men hvis man bare innfører hussamlinger som enda en aktivitet i storkirken, og som et forminsket opplegg av storkirken, da er for lite endret. Jeg mener nye holdninger må inn under huden først. Så vil disse holdningene etter hvert sette sitt preg på ordningene. Tyngdepunktet forflyttes.

Men også prestekjolen er for moderne for kirkebygningen

Jeg er glad jeg tilhører et husmenighetsmiljø, for da er ikke menighetslivet så byråkratisk. Riksantikvaren, kirkedepartementet og biskopen er nå involvert i krangelen om noen TV-skjermer i en kirke. Spørsmålet man diskuterer, er om skjermene er for moderne i forhold til resten av den gamle kirkebygningen.

Men det er i tilfelle også mye annet som ikke passer inn. Selve kirkebygningen for eksempel. De første kristne hadde ikke kirker. De første kristne hadde ikke en gang prester.

Og hva med prestekjolene? De har blitt endret gjennom århundrene. Dagens prestekjole er ikke lik den prestekjolen prestene brukte da kirken ble bygd. Kommer departementet, riksantikvaren og biskopen sette foten ned der?

Les mer i Vårt Land her.

Eksempler på husmenigheter i Bibelen

Det nye testamentet viser at de kristne pleide å samles i hjemmene. Hver lille gruppe ble kalt menighet. I tillegg ble alle kristne på jorda kalt menighet. Ordet menighet er altså et organisk begrep.

De første kristne hadde ikke kirker og gudstjenester slik det er vanlig å ha i dag. Husmenighetene var ikke noe tillegg, men det var der det foregikk. Men hjemmene var ikke et pliktig sted å møtes, NT forteller også om en samling for eksempel på en strand.

I tillegg drev mange kristne evangelisering. Helt i starten, før kristentroen spredde seg ut av Jerusalem, skjedde dette på tempelplassen.

Her er noen eksempler på samlinger i hjemmene, som var den vanlige møteplassen for de første kristne, hentet fra teksten i NT:

MENIGHETEN HJEMME HOS NYMFA
Kolloserne 4.15: «Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne.»

MENIGHETEN HJEMME HOS FILEMON ELLER ARKIPPOS
Filemon: «Paulus, Kristi Jesu fange, og vår bror Timoteus hilser vår kjære venn og medarbeider Filemon, vår søster Appia, vår stridskamerat Arkippos og menigheten som samles i ditt hus: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!»

MENIGHETEN HJEMME HOS PRISKA OG AKVILAS
Romerne 16.3: «Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De satte livet på spill for min skyld, noe ikke bare jeg, men alle hedningkristne menigheter takker dem for. Hils også menigheten som samles hjemme hos dem.»

Den samme husmenigheten er også omtalt slik i korinterbrevet 16.19.

MENIGHETEN HJEMME HOS ONESIFOROS:
2. Timoteus 4.19: «Hils Priska og Akvilas og alle i Onesiforos’ hus.»

HJEMMENATTVERD:
Apg 2.46: «Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede.»

Nattverden foregikk altså i hjemmene, og den var koblet til et måltid. Det allmenne prestedømme var utløst til hvert hjem.

HJEMMEUNDERVISNING
Apg 5.42: «Men de lot seg ikke stanse. Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Messias.»

HJEMMESAMLINGER
Apg 16.40: «Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre.»

Lydia var en forretningskvinne, antagelig rik fordi hun handlet med dyre varer, se Apg 16.14.