En svensk prest forsov seg og rakk ikke gudstjenesten nå i julen. Denne vesle historien har spredd seg til NRK, VG, Vårt Land, NTB, KS og andre nettaviser. Hendelsen viser hvor topptung Kirken er, i hvert fall når det gjelder gudstjenester.

500 personer inne i kirken visste knapt hva de skulle gjøre da sjefen ikke dukket opp. Helt stille var det dog ikke. En  kirketjener leste juleevangeliet og organisten dro i gang noen salmer.

Men av 500 personer var det altså ingen som turte å reise seg og komme med et eget innslag, for eksempel en personlig bønn, noen tanker omkring et bibelvers, en selvopplevd historie eller lignende, for etter kirkelig skikk og bruk er bare prester som har lov til å tale.

Hvis noen andre enn presten skal si noe, må man vente på klarsignal fra presten. Men når presten har forsovet seg, da kan ikke klarsignalet gis. Det er som om man sitter med munnbind og ikke tør ta dem av.

I Bibelen gis det oppfordringer til hele menigheten om å bidra med innslag, men i dagens kirker har man med sin liturgiske penn og sin hierarkiske tusj satt strek over dette.

Hvis kulturen, liturgien og organiseringen i Kirken var litt friere enn i dag, kunne flere i menigheten ha bidratt. Ikke bare kunne, men da hadde det vært helt naturlig, for man ville da ha bidratt så mange ganger tidligere.

Pyramide er kanskje et for svakt ord for organiseringen i Kirken. For fra presten er det langt ned til den neste på rangstigen. Det hadde antagelig blitt skandale hvis kirketjeneren, eller noen andre i menigheten, hadde tatt på seg prestedrakten.

Jeg skulle gjerne ha hørt hvordan Kirken teologisk definerer hva som kvalifiserer til en gudstjeneste. Var det en gudstjeneste i denne svenske kirken da presten ikke var tilstede? Hvis ja, da bør det ropes ut slik at kristenfolket frigjøres og det kan holdes gudstjenester i alle hjem som ønsker.